TEATER
«Brand»
Av: Henrik Ibsen
Regi: Kjetil Bang Hansen
Scenografi: John Kristian Alsaker
Med: Svein Tindberg, Agnes Kittelsen, Britt
Langlie, Mads Ousdal, Jon Bleiklie Devik, m.fl.
Det Norske Teatret, Hovudcenen
Også denne utgaven av «Brand» farges av en klangbunn som viser den tidløse aktualiteten i Ibsens temavalg. Akkurat nå er terroren i Paris naturlig nok det mest påfallende aproposet, men de absoluttene Brand søker i sine idealer er evig gjenkjennelig rundt oss i smått som i stort, i lokalt som i internasjonalt.
Kjetil Bang Hansen og Svein Tindberg (Brand) har en lang felles historie bak seg på scenen, og de sentrale elementene i deres lesning av klassiske tekster er også gjenkjennelig i «Brand». Det er en vektlegging av ordene og de tekstlige passasjene som tydeliggjør figurene bak dem. Slik skapes en Brand av kjøtt og blod som drømmer stort og resolutt midt i det karrige og nedtrykte norske. Kirkelyd og hans nærmeste blir de alternative stemmene til en Brand som opphøyer egen tro til den eneste sanne vei, koste hva det koste vil. For oss andre er det alternative selve normen, en fornuftstale mot urimeligheten i kravene Brand stiller overfor alle, inkludert sin egen mor.
Brand kommer over fjellet mot sin barndoms dal og en hjemtrakt så dypt nede under breen og fjellet at solen aldri når inn. Her møter han svermerne Agnes og Einar (Agnes Kittelsen og Mads Ousdal), og Einar kjenner igjen Brand som en gammel kamerat. De skilles i uenighet etter å ha diskutert betydningen av Gud, og Brand fortsetter ned i bygda, mot hungersnød og desperasjon. Han er ved å snu ryggen til folkets bønn om at han må bli, da en kvinne fortvilet ber om at en prest må bli med over fjorden for å gi mannen hennes en siste velsignelse. Brand står fram, og er villig til å trosse stormværet om noen kan ro han over. Mot Einars vilje går Agnes i båten sammen med Brand. Hun blir hos ham, og Brand blir værende i bygda som forkynner. Fra da av er det alt eller ingen ting i Brands forestillingsverden, og han forlanger total oppofrelse. Kallet er ufattelig i sin størrelse, ofrene rundt ham enda større. Hans og Agnes’ barn dør i den klamme kulda under isbreen, og når Agnes vil bearbeide sorgen er Brand steil. Han hater et ord som humanisme, han er urimelig i sine krav, og i tvilen ledes han av majoriteten like lett som han slår den fra seg når kallet krever kirkebygg og forsakelse i like store nagende doser. Hans ensomhet finner ingen forsoning, heller ikke etter at Agnes har fulgt sønnen i døden. Svein Tindberg spiller en fascinerende Brand som er umulig å like, en mann uten hjerte.
Edvard Hoems nye behandling av teksten gjør stykket komprimert og oversiktlig, og han forsterker relevansen til vår egen tid. Menneskets evne til først og fremst å se seg selv nærmest gir de første scenene en viss gjenkjennelig humor. De eneste kimene til humor etter det tilføres futen (Bleiklie). Også han et eksempel på at Hoem blottlegger tekstens understrømmer, og særlig i Brands møte med moren blir Ibsens psykologiske tilnærming til kjernen tydelig. Det umulige forholdet til moren, til sviket han kjenner fra barndommen, har formet en personlighet som ikke finner nåde hos noen. Morens synder har åpnet øynene hans og ledet han inn i troen på en kjærlighetens gud, men han er blind for konsekvensene. Britt Langlie spiller Brands mor med skjær av uhygge, som hentet fra Kittelsens mørkeste tegninger.
Scenograf John-Kristian Alsakers slående visuelle bruk av Jan Groths sceneteppe på Det Norske Teatret gir rammen for hele stykket. Groths lysende flerr over det svarte overføres til scenografien, og danner i oppsetningen svarte og knugende fjell- og naturformasjoner, isbreer og piskende vestlandsvær. Dette trekker også symbolsk opp de kantete, skarpe grensene som Brand setter opp for seg selv. Kantene er skarpe som glasskår. Ofrene blir liggende igjen uten mulighet til å overvinne hans splittende krav om «intet eller alt», som det heter hos Ibsen. Den som i størst grad målbærer dette er Agnes Kittelsen som Agnes. Agnes’ hvite, beherskede skikkelse spilles med lysende innlevelse av Kittelsen, mens Tindberg gir Brand autoritet og vaklende klarsyn. Den kimen av tvil han tilfører skikkelsen løfter Brands idealisme opp på et nivå hvor vi ser vår egen ansvarsfraskrivelse like klart som vi ser på Brand som noe fremmed og annerledes. Dette bidrar til en givende, renskåret og stor teateropplevelse som etterlater flere spørsmål rundt fanatismens og overbevisningens dilemmaer enn de stykket i seg selv besvarer.