KUNST
Marianne Heske: «tour - Retour»
Astrup Fearnley Museet
Oslo, 29/10 - 20/2
Fram til 20. februar står «Gjerdeløa» til offentlig skue i Astrup Fearnley Museet i Oslo. I likhet med det som skjedde i Centre Pompidou i Paris i 1980, er situasjonen i Oslo-museet ganske magisk. Og et forunderlig syn. For det er jo unektelig ganske merkverdig at en nesten 400 år gammel løe plutselig stilles ut i det hvite kunstrommet, som et kunstobjekt på linje med Marcel Duchamps berømte pissoar «Fontene» fra 1917.
Hva er det som gjør løa til kunst?
Snart 100 år etter Duchamps banebrytende kunstrevolusjon lar vi oss fortsatt forundre over spørsmålet: «Hva er kunst?». Ikke bare viser Marianne Heske (født 1946) oss inn til kunstbegrepets kjerne. Nei, hun føyer også til en ny dimensjon ved at hun har skapt en nøyaktig replikk i hvit kunstharpiks. Den identiske kopien er en lys kontrast til den historiske bygningen der de står rygg mot rygg i museets kjeller.
Utenfor kunstrommet er det ingen som vil kalle Gjerdeløa for kunst. Den har vært offentlig tilgjengelig i flere hundre år, som en del av landskapet i den ville vestlandsnaturen. Den har hatt sin plass i dalen mellom det vesle samfunnet Tafjord og den 96 meter høye Zakariasdammen, ett av den moderne ingeniørkunstens store vidundre. I disse rasutsatte tider er Tafjord igjen aktuell på grunn av den katastrofale flodbølgen etter raset i 1934. Det var et ras av helt andre dimensjoner enn Mannen i Romsdal. 40 mennesker omkom i de opptil 62 meter høye bølgene.
Her har altså løa stått i all sin unnselighet siden 1600-tallet. Jeg var selv og besøkte den i 2010, og det var en stor opplevelse. Naturen og turen fram til løa var flott. Men det var kunnskapen om løas reise tur-retur Paris i 1980 som gjorde opplevelsen spesiell.
Det er altså først når løa demonteres og flyttes inn i kunstrommet at den får status som kunstverk. Da Marianne Heske flyttet Gjerdeløa fra Tafjord til Centre Pompidou i Paris i 1980, var det en kunsthendelse som overrasket og sjokkerte det norske og langt på vei også det internasjonale kunstetablissementet.
Løa er et stykke menneskeskapt kultur, laget med et genialt enkelt byggesystem, (lafteteknikken), som gjør den egnet til å flyttes. Der den ligger i landskapet er den liten og unnselig. Når den flyttes inn i kunstinstitusjonen ruver den og blir dominerende. I landskapet er den et tilfluktssted ved dårlig vær. I kunstrommet blir den et tilfluktssted for våre tanker. Den blir «konseptkunst».
Hva innebærer dette begrepet? I kunstrommet er løa røvet for sin funksjon, men den blir i stedet en metafor for hva det vil si å være et menneske. Den gir publikum muligheten til å sette seg selv inn i en større sammenheng. Idet vi trår over terskelen og går inn i det lille rommet sendes våre tanker og erfaringer ut på en reise i tid og rom. Vi blir del av noe større. Løa blir en representant for en idé, på linje med ikonene som var representasjoner for (ideen om) Gud.
Konseptkunst dreier seg om å omsette ideer til visuelle strategier. Dessverre er resultatet altfor ofte mer interessant å lese om enn å se på. I Marianne Heskes tilfelle er det omvendt. «Gjerdeløa» er interessant både å se på og å lese om. Ikke minst er det en sterk opplevelse å stå tett inntil treverket og studere treets struktur og inskripsjonene folk har laget.
Installasjonen i Astrup Fearnley Museet er minst like eksotisk i dag som i Centre Pompidou i Paris i 1980. Med «Gjerdeløa» greide Marianne Heske å gjøre konseptkunst til noe nært og poetisk. Og spektakulært på samme tid. Den bidro til å etablere nordisk konseptkunst som varmere, mer åpen og humoristisk enn den europeiske og amerikanske konseptkunsten.
Når Marianne Heske nå gjentar løas reise inn i kunstinstitusjonen, føyer hun til en ny dimensjon ved å lage en replikk i lys kunstharpiks. Den forankrer installasjonen i samtiden, samtidig som den utvider både opplevelsen og forståelsen. Og den gir publikum et perspektiv inn i framtida. For når man ser løa og tenker på dens cirka 400 år lange historie, og parer det med kunstharpiksens bestandighet, åpnes forståelsen av tid mot dimensjoner vi vanligvis ikke tenker på. Det er bare én av flere flotte opplevelser Marianne Heskes «Gjerdeløa» gir oss.