Kultur

Kunsten å være månebedotten

Hypokonder eller hyperkonder? Det kommer ut på ett når Bjarte Hjelmeland spiller ut hele sitt komiske, heseblesende register i «Hypokonderen».

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Hypokonderen»
av Moliére

Oversatt og bearbeidet av Kim Bjarke

Regi: Kim Bjarke

Scenografi: Camilla Bjørnvad

Med: Bjarte Hjelmeland, Ine Jansen, Henriette Faye-Schjøll, Anders Hatlo, m.fl.

Oslo Nye Teater, Hovedscenen

Er det farlig å late som om man er død? For Argan, den innbilte syke i Moliéres stykke fra 1673, er spørsmålet høyst relevant. Han er ingen vanlig sutrer, han er en hypokonder som selv etter utallige tarmskyllinger plages av en kropp han mener ikke vil han vel. Ingen er så syk som Argan, og ingen kan bli så månebedotten som Bjarte Hjelmeland. I rollen som «Den innbilte syke» er Hjelmeland bokstavelig talt sykt morsom når han eser ut i selvmedlidende bravur, lirer av seg poetiske betraktninger om egne tarmtotter og rensing av underliv, før han helt og holdent imploderer av angst og hulkende ynkelighet - men alltid med en ram replikk på tampen. Så egosentrisk er Argan at han suger kraften ut av omgivelsene, men også latteren ut av publikum idet han tungt humbugmedisinert bruker sine siste krefter på å skjelle ut den fornuftige og kløktige tjenestejenta Toinette etter noter.

Nedsettende karakteristikker som «bitch», «bollehamster» og det som verre er, finnes neppe i Moliéres vokabular. Det gjør heller ikke Jahn Teigens «Min første kjærlighet», men regissør Kim Bjarke har bearbeidet manus inn i en nåtidig forestilling der dialogen biter fra seg. I tillegg lar han komediens underliggende tematikk og raseri mot legestand, overformynderi, tvangsgiftermål og klasseforskjeller komme godt til syne, slik også Moliéres opprinnelige intensjon var da han skrev sin kanskje mest bitende og publikumsbrede komedie etter å ha møtt all verdens kvakksalvere som - forgjeves - ga han gode råd mot kroppslig forfall. Skjønt, mest av alt rammer kritikken i denne oppsetningen hypokonderen selv, som gjennom sin selvutslettende (og ikke så rent lite bergenske) sykelighet gjør livet surt for alle rundt seg - legen og apotekeren unntatt.

«Hypokonderen» er danske Kim Bjarkes første oppsetning på teatret han selv nå bestyrer, og han tilfører den klassiske komediefarsen nytt liv og ny medisin. Slik forsvares også valget av repertoar. Her er ingen ærefrykt for teksten, og kostymer og framtoninger blir en ironisk lek med tradisjonene og den komiske farsesjangeren som framhever det oppstyltede, det forkvaklede og det sykelige. Hjelmeland i morgenkåpe, kvinnene med høye parykker og legestanden så oppblåste og stramme i hakket at de på mekanisk vis koreograferes til det ugjenkjennelige. Særlig når Anders Hatlo og Eirik del Barco Soleglad som far og sønn Diafoirus kommer på visitt for å beile til Argans datter. Argan er fast bestemt på å gå med på å gifte bort datteren, tross alt er Diafoirus byens beste lege, og den kjære «papa» øyner en gyllen mulighet til å få gratis døgnpleie. Men selvsagt er datteren Angelique (Henriette Faye Schjøll) forelsket i en annen, og selv om hun har sterkt bein i nesa er Toinette (Ine Jansen) den eneste som kan hjelpe henne ut av knipen overfor en far som setter seg selv og sin egen helbred høyest.

Kim Bjarke har alle forutsetninger for å skape en suksess ut av «Hypokonderen». Den er fandenivoldsk og vilt morsom, takket være en reell energiinjeksjon fra Hjelmelands side. Når forestillingen etter pause likevel taper seg i intensitet er det to grunner til det. Det ene er en utidig trang til å overdrive handlingen for overdrivelsens skyld, og forestillingen når en metning i flere av sekvensene der brodden og tematikken godt kunne vært skarpere. Den andre grunnen er en tydelig nivåforskjell på skuespillernes evne til å ta eierskap over egen figur. Hjelmelands spill og fingerspissfølelse hva gjelder komisk timing er påfallende hard å matche for det øvrige ensemblet. Antakelig kan vi ane en dreining i hvilke prioriteringer som kan gjøres for å møte stadig høyere krav til suksess i et teaterhus som er under økonomisk og politisk press. Bjarke foretar nennsomme omdisponeringer av ensemblet, og forsøker øyensynlig å møte virkeligheten med et spisset lag der gjestene får alburom. Særlig hovedgjesten. Hans innsats er like livgivende som Argans livssyn er døende, og i motsetning til rollefiguren benytter han seg definitivt ikke av reservasjonsretten.