Scene

Kjærlighet 
mellom linjene

Det er mye liv og skjebne å spore i brevene som er utgangspunkt for forestillingen «Kjærlighetsbrev» på Oslo Nye Teater.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Kjærlighetsbrev»

Av: A.R. Gurney

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Med: Kari Simonsen og Toralv Maurstad

Oslo Nye Teater

Hva er det med norsk teater og god gammeldags brevskriving for tida? Ikke før har Riksteatret lagt posthornet på hylla, så slår Oslo Nye til med to timers brevveksling og -lesning. Amerikanske A.R. Gurneys «Kjærlighetsbrev» («Love Letters») er ganske enkelt et stykke om to levde liv, to personer som skriver til hverandre, fra lappedeling i tidlig barndom og til brevveksling hele livet gjennom. De skriver av vennskap, kjærlighet, lyst, begjær, plikt og ren og skjær nødvendighet.

«Avsenderne» sitter i hver sin stol på scenen og leser sine egne brev, med alle følelsene som ligger i linjene. Den enkle sceniske formen er effektiv, og har gjort at stykket ofte er blitt spilt av forskjellige skuespillerpar fra kveld til kveld gjennom en spilleperiode. På Oslo Nye vil neppe regissør Kjetil Bang-Hansen foreta noen utskiftninger i sitt drømmeteam. Kari Simonsen og Toralv Maurstad spiller Melissa og Andy, som fra et noenlunde likt og borgerlig utgangspunkt går totalt forskjellige retninger i livet. De deler en skjebne som er kjent fra både livet og litteraturen, om kjærlighet som av forståelige eller uforståelige årsaker ikke lar seg realisere. Brevskrivningen mellom to barndomsvenner, knyttet sammen av to familiers kontakt, gir en innsikt i hvordan slike liv kan arte seg. Hun kommer fra en materielt sett rik familie, mens hans familie er rikere på samhold og skikkelighet. Hun er den den viltre av dem, en opprører som ikke går av veien for å brenne fingertuppene på det livet har å tilby. Han er den ordentlige som er vellykket i alt han gjør. Det skulle selvsagt blitt dem, det var forutbestemt. At det likevel ikke blir slik, forteller brevene alt om. Særlig er Kari Simonsens Melissa sterk og sår, når halvsetninger og dulgte enkeltord - eller mangelen på svar - rammer vissheten om tragediene som ligger bak.

Det er to nestorer som inntar scenen med hver sin brevbok. Simonsen og Toralv Maurstad utfyller hverandre og gir nyansene ro og diksjon, og ikke minst hyggeskapt humor. Spesielt andre akt, som også i livsinnhold har større alvor enn den flørtende førsteakten, er god. Stykket har en eviggrønn tematikk i kjærlighetens dilemma, men Gurneys tekst kan virke noe satt. Dramatikeren ble født i 1930, og «Kjærlighetsbrev» ble satt opp første gang i 1988, som et speil ikke bare på to søkende mennesker, men også på et USA som rives mellom det rastløse og utålmodige, og det tradisjonsbundne og tilkneppede. Det er påtakelig at mye av de virkelig slående hendelsene og strømningene i den amerikanske historien i stykkets tidsløp, som er sammenfallende med Gurneys egen tid, er så fraværende, samtidig som det er en hyllest til den direkte, presise og personlige kommunikasjonen som er pasjonert og gjennomtenkt nedskrevet. Om enn noen ganger i affekt.

At noen av sekvensene i stykket føles litt irrelevant har ikke så mye å gjøre med at det henvender seg til generasjoner med noen år bak seg. Det handler mer om hvordan vi i dag forholder oss til hverandre enn hvordan teknologien har endret verden, for ikke si kommunikasjonen mellom mennesker. Og Melissa og Andy blir moderne mennesker. Torstein Bugge Høverstads frodige oversettelse kler de to skuespillerne, og er samtidig tro mot det som kan oppfattes som nostalgisk sjargong og talemåte, ikke minst hva gjelder den innpodede respekten og intuitive ærbødigheten de to har for hverandre, et resultat både av tid og klasse. Men virkelig nær hverandre er de med noen stjålne unntak kun gjennom ordene.

Mer enn at teksten kunne vært oppdatert, burde den vært nedredigert. I første akt blir digresjonene mange, monologene (brevene) innimellom så lange at det pinlige julebrevet ikke blir den kontrasten av en blødme det skal være. Kanskje ville «Kjærlighetsbrev» vært vel så god, og mer bitende, om den ble strammet inn til en voksen enakter. Samtidig er det sjelden man ser stykker som fanger livet i all sin uoversiktlighet så på kornet som «Kjærlighetsbrev».

For Melissa og Andy tar livet uante og uvante vendinger og retninger. Deres fellesnevner utover de tre små ordene de knapt tør tenke, er frykten for å gi etter eller rive seg løs. Det, og et usannsynlig høyt frimerkeforbruk.

mode.steinkjer@dagsavisen.no