ROMAN
Cathrine Knudsen
«Manuell»
Pelikanen forlag
Det verste - og beste - med å være barn, er at man ennå ikke har tatt ordentlig innover seg at ting kunne vært så fullstendig annerledes. Mor kunne vært en annen. Og far. Man kunne bodd et annet sted, hatt andre venner, levd i en annen kultur. Etter hvert som barnet vokser til, forstår det selvsagt stadig mer av at andre familier har det på andre vis, og at mor og far kanskje har sine mindre heldige sider. Kritiske tanker - utenfrablikket på egen oppvekst - oppstår.
Men for det lille barnet er det en nær grenseløs lojalitet til egne foreldre, innforståttheten med at sånn er det bare, sånn er livet, som gjelder. Når man blir gammel nok til å reflektere rundt egen oppvekst, er preget allerede skjedd, påvirkningen sipet inn i personligheten på måter som kan være like vanskelige å identifisere som de er umulige å riste ordentlig av seg.
Cathrine Knudsens nye roman, «Manuell», utforsker barns forhold til sine foreldre, og foreldres forhold til sine barn. Den diskuterer hva som gjør at man ender opp med den personligheten man har. Hvor mye oppstår som respons på påvirkningen andre, særlig familie, tilfører under oppveksten, og hvor mye er medfødt, genetisk, innabords fra dag én?
I og for seg ingen spesielt ny eller original diskusjon. Bøker om oppvekst og familie er det flust av en gjennomsnittlig norsk bokhøst. Men «Manuell» oppleves likevel annerledes. Ujevn, men i sum vellykket. Kanskje fordi den ikke egentlig er noen tradisjonell «fortelling», ingen kronologisk gjennomgang av dramatiske hendelser, med oppskriftsmessig begynnelse (konfliktpresentasjon), midte (klimaks) og slutt (forløsning/moral). «Manuell» er like mye i slekt med essayet som med typiske fortellinger, og lener seg mye på en motivert lesers vilje til å hoppe fra tema til tema, assosiasjonsrekke til assosiasjonsrekke, og selv trekke streker mellom punktene. Eller la være. La tankene flyte, uten konklusjon. Kanskje er identitet nettopp sånn - ufestbar og omskiftelig?
Hovedperson og forteller er Cara Alona. Farens favoritt, morens lykke. I hvert fall så lenge hun er baby, liten, motstandsløs. Ganske tidlig blandes foreldrenes kjærlighet med ambivalens. Som baby var hun «en gjennomsiktig, passiv sol, ennå bare en sky av gass», sier Cara - nå er hun blitt mørk, fast, ugjennomtrengelig. Hun har lært å holde tett om farens alkoholisme, om morens fravær og kulde, funnet trygghet i egen stillhet i stedet.
«Uansett hvor brennende tilværelsen var, uansett hvor syngende metallisk alene jeg følte meg, tenkte jeg aldri på muligheten av å gå til andre, jeg tenkte aldri at redningen lå hos andre. Isteden gikk jeg inn i meg selv, jeg innredet det så hjemmekoselig og lunt der inne langt inne i meg selv, og jeg visste at der var jeg trygg. Det var så nødvendig for meg å ha denne tryggheten, at jeg ikke kunne risikere at andre fikk se den. De kunne bli misunnelige, få lyst til å ødelegge den».
Strategien har på sett og vis funket. Når den langt åpnere søstera sliter, og faren havner på hjem, kan Cara trø til. «Jeg har spart på omsorgen min, og nå kan jeg porsjonere den ut». Likevel undrer hun: «Hvorfor blir noen familier fabrikker av varme og menneskelighet, mer enn nok til alle, mens andre utveksler ingenting?» Opplevelsen av faren som gammel, dement mann blander seg med barndomserindringer, med minnene om en farfar Cara kun kjente som et sett hender bak «Manuell»-skiltet på bomstasjonen. Hun diskuterer tomheten av begrepet «omsorg» når det blir institusjonalisert, reflekterer rund ensomhet og naboskap, har kort sagt et skarpt dissekerende blikk på allslags relasjoner.
«Manuell» begynner trått og diffust, litt for svevende. Men den som kommer over første kneika, belønnes med intelligente - man kunne sagt kloke - refleksjoner i en essaylignende bok som blir bedre og bedre side for side.