TEATER
«Hamlet»
Av William Shakespeare
Oversatt av Edvard Hoem
Regi: Peer Perez Øian
Med: Marie Blokhus; Frank Kjosås, Ane Dahl Torp, Mads Ousdal, m.fl.
Det Norske Teatret, Scene 2
Det er ikke nytt, selv ikke av året her til lands, at Hamlet spilles av en kvinne. I Øians oppsetning blir dette aldri et hovedpoeng, men i valget av Marie Blokhus som Hamlet forrykkes likevel balansen nok til at ordene og figurene gis andre nyanser. Det handler ikke så mye om kjønn som jakten på sannhet, og nettopp balanse blir også et så visuelt slående grep i den sparsommelige scenografien, at Shakespeares stykke om makt, svik, broderdrap og hevn bæres fram gjennom Hamlets søken i en sorg og et hat på randen til vanvidd. Her dras ikke minst den iboende humoren ut av et drama som kan bli møtt med vel mye ærefrykt. I stedet møtes vi i åpningsscenen av hele ensemblet som alle bærer det samme ansiktet, Hamlets. Blant dem er det bare Hamlets eget som ikke er en maske. Fra denne alternative begynnelsen på stykket ledes vi inn i spillet rundt identitet, tilhørighet og sannhet.
Noe er definitivt «ròte i det danske riket» i den uslitelige historien om den danske kronprinsen Hamlet som vil få fram sannheten ved ormebolet som det danske hoffet i Helsingør er blitt. Faren er død, drept av sin egen bror Claudius som nå har kronen på hodet og enkedronningen Gjertrud - Hamlets mor - i sengen. Hamlet vil få sannheten på bordet og hevne sin fars død. I Øyans stykke er det både farens gjenferd og hans egen samvittighet og humanistiske kunnskapssøken som forteller ham det. Som at Hamlet gjennom sin kunnskap og studier i Wittenberg blir symbolet på en ny tid i Shakespeares stykke, søker Peer Perez Øyan å gi sin skjerv til scenekunstens framtid, slik han tidligere har vist med blant annet «Tjue tusen sider». Med «Hamlet» står han ikke like støtt mot flommen av selvvalgte sidespor, innfall og ideer, og det blir det over drøye tre timer lange stykkets svakhet. Men hovedsekvensene lyser, den ideologiske røde tråden er intakt og siste halvdel av stykket har all den fandenivoldske sitringen og klarheten som første halvdel til dels sliter med å finne. Det blir også et poeng at de eldre skikkelsene i stykket besettes av skuespillere ut fra tradisjonelle kjønnsvalg, mens de unge skikkelsene Hamlet, Horatio og Ofelia (begge Frank Kjosås) og Gyldenstern og Rosencrantz (Judy Nyambura Karanjas og Kaja Varjord), blir «nye» ved at de blir rollebesatt av «motsatt» kjønn. Kjosås‘ dobbeltrolle gjøres nesten umerkelig tvetydig gjennom bagatellmessige kostymeskift. Hendrik Scheels kostymer og sceniske valg er med på å gi Øians oppsetning temperatur, dramatikk og personlighet.
Marie Blokhus gir Hamlet et utall nyanser, og er intens overbevisende i monologene og det altoverskyggende sorgraseriet som preger rollen. De mest forslitte replikkene møter hun med uforferdet normalitet. Hun kompenserer sin fysisk spinkle Hamlet-skikkelse med å spille han som en guttete tølper. Usikkerheten sitter som limt utenpå, enten det er naken fortvilelse eller påtatt tøffhet. Når Hamlet sendes til Norge er det som en hettegensercool, svartkledd gjengleder i spissen for sin «entourage». Når Blokhus skritter omkring bare i trusa eller diskuterer kvantefysikk med en astrobegeistret Knut Jørgen Røed Ødegaard på bar i Oslo - i stykkets mest fantasifullt løste og vellykkede grep - overlates alvoret til teksten, dialogen og replikkvekslingen. Det handler ikke om å skape komedie, men om hvordan spørsmålene stilles hvilken brikke den enkelte utgjør - eller er utpekt til å utgjøre - i det være seg det danske hoff eller universet. Da blir det vesentlig å fastslå at Blokhus ikke spiller en kvinnelig Hamlet, men Hamlet. Stykkets mest opprivende sekvenser er mellom Hamlet og Ofelia, en dobbeltbunnet kjærlighetskamp om verdighet og klassetilhørighet.
Et velvalgt topptungt stykke ledes av Ane Dahl Torp (Gjertrud) og Mads Ousdal (Claudius og gjenferdet), mens Gard Skagestad utnytter spillerommet som både Laertis og som skuespiller i stykkets metateater hvor Hamlet vil tvinge fram en reaksjon fra onkelen. Når Vidar Magnussen ikke bare er en slu narr, men også hysterisk dukkespiller med beinranglet av Yorick i hendene, kunne det hele blitt bare tøys hadde det ikke vært for at overgangene og skiftene gjør mørket desto svartere. Brikke for brikke dras skikkelsene mot sin uunngåelige død, og her er Edvard Hoems nyoversettelse og bearbeidelse akkurat så rik og giftig som den skal være. Som en språklig not som sendes til bunns og henter hele Shakespeares mektige og lekne dramatikk opp til blikkontakt med vår egen tid.