DESIGN/KUNST
«Julie Skarland. Paris-New Delhi-Oslo»
Nasjonalmuseet/Kunstindustrimuseet, Oslo, 18/10-1/2
Riktig nok trodde jeg lenge at oppblomstringen bare var relativt vellykket. Da hun sist ble presentert i stort format, med utstillingen «Alice in Hindustan» på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim i 2010, var undertegnede ikke udelt imponert over det som ble presentert.
Når hun nå har fått hele første etasje i Kunstindustrimuseet i Oslo har hun føyd nye dimensjoner til sin virksomhet. De siste årene har hun utvidet repertoaret, og viser nye sider ved sitt talent på denne utstillingen. Den er organisert kronologisk, med ett rom for virksomheten i Paris fra hun startet firmaet Julie Skarland-Princess Factory i 1991. Så følger tida i New Delhi, dit hun flyttet i 2005 og satset på unike antrekk der klærne ble bærbar kunst. Til slutt blir publikum presentert for de siste årenes virksomhet, der India har smeltet inn under huden og hun har hengitt seg til broderi, stop-motion-videoer, fotografi og unike antrekk.
Hver del av presentasjonen viser bredde, samtidig som utstillingen går i dybden ved å gi det beste nok plass. Kurator Anne Kjellberg har tatt gode valg, og utstillingsdesigner Kathrine Hysing har formet utstillingsrommene som en reise med en linje som viser vei gjennom utstillingen.
Julie Skarland (født 1960 i Trondheim) har hele tida hatt ett bein i moteverdenen og ett i kunstverdenen. Hun hadde sin første separatutstilling, «Alice in Wonderland», på Trøndelag kunstnersenter i 1991. Det var samme år som hun lanserte sin første av totalt 50 kolleksjoner under eget navn i Paris.
90-tallet var den originale klesdesignens siste tiår, før globaliseringen og kjendisdyrkingen slo gjennom med full kraft. Skarland ble en del av den nye bølgen der design fra nord fikk mye oppmerksomhet. Med «nord» tenkte franskmennene først og fremst på Belgia og designere som Ann Demeulemeester, Martin Margiela og Dries van Noten, men Skandinavia var også i vinden.
Skarland gjorde seg bemerket med tyll og prinsessekroner. Den glamorøse drømmen ble utfylt av utfordrende plagg der kombinasjoner av strikk og fototrykk (som var helt i startfasen) og voluminøse plagg i frie former gjorde inntrykk. Naturlige materialer, håndarbeid og folkloreinspirasjon er sentrale begreper fra denne perioden, og hun ble en del av avantgardemiljøet som motebutikkene gjerne tok inn for å tiltrekke seg kunder.
Da hun reiste til India i 2005 var det bare for et kort studieopphold for å finne nye produksjonsmuligheter. Moteindustrien i Paris gjennomgikk store forandringer. Noen måneder i India ble til år, og etter hvert er det evige kaoset i New Delhi blitt en inspirasjonskilde. Forholdene har påvirket henne, og fra utstrakt bruk av paljetter har hun gått over til broderier på enkle bomullsstoffer som hun får skreddere til å sy sammen til brukbare plagg. Paljettklærne fant jeg litt tilgjort på utstillingen i Trondheim i 2010, men her står disse plaggene i en sammenheng som gjør dem enklere å fordøye.
Det er med broderiene i det siste rommet at Julie Skarland slår ut i full blomst. En fløyelsmaur er gjennomgangsfigur, og er tatt med over i en stop-motion-video der to maur forvandles til stilige moteikoner. Det bildeuniverset Skarland bygger opp er fullt av naturlyrikk, islamsk ornamentikk og hjemlige dompaper. At hun også viser fotografier som forvandler indisk søppel til fantasifigurer og fyrstikkesker med miniatyrutgaver av historiske plagg føyer enda noen kvaliteter til en allerede vellykket utstilling.
For meg blir likevel høydepunktet broderiene der hun har dukket ned i arkivet og gjengir eldre kolleksjoner med fine sting i lite format. Den kanskje viktigste enkeltfaktoren bak denne dreiningen mot mer kunstnerisk virksomhet er at hun var blant de siste som ble tildelt garantiinntekt før ordningen ble avviklet. Kreativiteten i det Julie Skarland har gjort de siste årene viser det tragiske i det at denne muligheten er forsvunnet.