Komedie
Til tross for alt griseriet er «Dum og dummere to» veldig uskyldig, akkurat som forgjengeren
Tjue år etter at den første «Dum og dummere»-filmen senket vår kollektive IQ er Jeff Daniels, Jim Carrey og Farrelly-brødrene tilbake for mer idiotisk moro. Emmy-vinneren Daniels demonstrerer for tiden sin bredde i Aaron Sorkin - serien «The Newsroom», men de tre andre kan saktens trenge en hit. Jim Carrey har slitt helt siden den artige homsekomedien «I Love You Phillip Morris» floppet totalt i USA for fem år siden. Farrelly-brødrene har ikke regissert en kassasuksess på snart femten år, og har stått bak helt forferdelige komedier som «Hall Pass» og «The Three Stooges» - som med god grunn ble sneket ut på hjemmekinomarkedet i Norge. Så der har vi nok de fremste årsakene til at «Dum og dummere» gjenopplives: en god blanding av desperasjon og rådløshet. Noe som jo ikke betyr at filmen automatisk blir dårlig, mye morsomt er skapt av desperate folk med noe å bevise. Man må dessuten være i besittelse av høy intelligens for å skape moro av ren idioti, og Farrelly - brødrene er virkelig på hjemmebane her.
I sin storhetstid på nittitallet gjorde de seg kjente for trygg grenseoverskriding: Cameron Diaz med sperma i håret og testiklene til Ben Stiller festet i buksesmekken i «There is Something About Mary», eller en schizofren Jim Carrey som sliter med vannlatingen etter samleie i «Me, Myself and Irene». Billig moro, men fortsatt moro. Det er ingen scener i «Dum og dummere to» som er like minneverdige, og alt føles mye stølere - men filmen har noen artige opptog, og hovedrolleinnehaverne er fortsatt i god form.
De siste tjue årene har åndsamøben Lloyd (Jim Carrey) vært innlagt på et mentalsykehus i katatonisk tilstand, mens bestekompisen Harry (Jeff Daniels) trofast har troppet opp ukentlig for å skifte bleiene hans. Viser seg at alt bare var en «practical joke», og Harry har uansett noe alvorlig han trenger hjelp til. Han må transplantere en ny nyre, og trenger hjelp til å spore opp sin nærmeste slektning. Så da er det jo flaks at Harry oppdager at han for 23 år siden ble far til en datter, etter en natt med den løsaktige tøsen Fraida Felcher (Kathleen Turner). Resultatet av denne natten er en bedårende hjernedød gladjente ved navn Penny (Rachel Melvin), som ble adoptert av den geniale forskeren Dr. Pichlow (Steve Tom).
I et sidespor resirkulert rett fra Farrelly-brødrenes «The Three Stooges» er den gode doktoren utsatt for et komplott av sin tåsugende «femme fatale»-kone Adele («The Walking Dead»-kjenningen Laurie Holden), som prøver å drepe ham med hjelp av elskeren Travis (Rob Riggle). Via en masse tøvete tilfeldigheter ender Lloyd og Harry på nok biltur gjennom USA, sammen med den skurkete Travis (og etter hvert hans mer kompetente tvillingbror) samt en pakke som angivelig inneholder en oppfinnelse verdt milliarder. På veien avstandsforelsker Lloyd seg i bestekompisens datter, og fantaserer at han overvinner ninjaer med hjelp av mye snørr.
Han forårsaker en papegøyemassakre og fingrer en gammel dame, mens Harry berøver verden fra en kur mot kreft. «Dum og dummere to» inneholder også en del gjestespill, og det ryktes at Bill Murray dukker opp på et punkt - men han var i så tilfelle så godt forkledd at jeg ikke fikk øye på ham. I motsetning til forhåndsryktene er ikke Jennifer Lawrence med, men det er til gjengjeld den avskyelige hillbillyen Mama June fra den tilsvarende avskyelige realityserien «Here Comes Honey Bo Boo». Noe som føles ekstra smakløst etter den siste tidens pedofiliskandale. Men hun er da også det eneste virkelig smakløse her, sammen med den temmelig ondsinnede gjøglingen på bekostning av Kathleen Turnes røffe utseende.
Til tross for alt griseriet er «Dum og dummere to» veldig uskyldig, akkurat som forgjengeren (og da regner jeg ikke engang med den katastrofale «prequel»-filmen «Dumb and Dumber: When Harry Met Lloyd» fra 2003). I motsetning til forgjengeren er imidlertid ikke filmen tilstrekkelig morsom, og sliter litt med å gjenfinne godfølelsen. Det står ikke på Jeff Daniels eller Jim Carrey, som begge sklir rett tilbake i rollene. De har for lengst rundet femti (Daniels nærmer seg faktisk seksti), og det er kledelig bisart å se å se disse fullvoksne karene oppføre seg som hjernedøde tiåringer. Farrelly-brødrene klarer ikke helt å utnytte talentene deres, og har kommet opp med et svakt manus - men de glimter til med noen inspirerte øyeblikk her og der, før alt (bokstavelig talt) fiser ut i en likegyldig slutt. Hadde allikevel vært skikkelig artig om vi får en ny gjenforeningsfilm på gamlehjemmet om tjue år!
ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL