Mens tåka legger seg og regnet ligger tungt i lufta inntar Thåström en nøye planlagt dekorert scene. Tidligere på kvelden har både Stein Torleif Bjella og Ingrid Olava «varmet opp». Bak på scenen henger et svart, grått og hvitt teppe. Det er tegnet som om det var gjort med kritt og forestilte hus og veier. På scenen er det også mange metallbokser som det etter hvert strømmet kaldt lys ut av. Musikerne Niklas Hellberg, Pelle Ossler, Ulf Ivarsson, Mikael Nilzén og Anders Hernestam inntar scenen og tonene til «Kort biografi med litet testamente» kommer i gang før Joakim Thåström kommer inn. Han er kledd i mørke klær og klamrer seg til mikrofonen. Liveversjonen er mer på hugget enn plateversjonen som er mer nedpå. Vokalen er tydelig, lyden klar og hvert ord Thåström hveser inn i mikrofonen kommer helt tydelig fram. En fantastisk framføring der den teksttunge, raske formidlinga står i kontrast til de rolige musikklinjene som ligger bakpå. På onsdag snakket Odd Nordstoga og Ragnar Hovland på Litteraturhuset om hva som gjør en poptekst bra. Nordstoga mente at man må ha noen tekstlinjer som folk kan henge seg opp i, og at man ikke nødvendigvis må følge innholdet i hele låten. Hos Thåström kjennes hver eneste linje viktig, unik og det er språklig noe å henge seg opp i hele tida med referanser å tenke på.
Med fuktigheten i lufta, mørket som legger seg over Operataket, harde lyskastere som treffer oss fra scenen og et gråskinnende modernistisk preg på scenen føles det som om konserten finner sted i Gotham City. Dramatikken fra Thåström og «med hjertet i halsen»-stilen han kjører gjør ikke at følelsen avtar. Han går hvileløst på scenen som om han prøver å slippe unna seg selv, og med dette mørke vesenet, knallsikker scenedesign og lysperson med fullstendig roen, oppstår en fantastisk teatralitet over det hele. Thåström går på kanten av scenen og lar galskapen lyse ut av seg fra første tone. Musikerne er lytefrie og jobber så hardt at det ser ut som de driver med tungindustri der oppe. Det er tungt og hylende, grått og vått. Thåström oppfører seg som om han får støt fra musikken. Han kjører over de durende, monotone melodiene som bygger oppunder de dystre, men ikke håpløse, tekstene. Lyden er upåklagelig og konsertens første smil kommer da Thåström introduserer «Kärlek är för dom». Han rister nervøst på fingrene som om huden er for trang, og han skriker hysterisk. Framtoninga er en blanding av det ekstremt maskuline på den ene siden, før han brått bytter om til det feminine med lange elegante bevegelser.
På «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» spiller Thåström munnspill, mens ompatangenter kommer inn sammen med hul bjellelyd fra noen vertikale metallrør som trommeslageren rasler på. Lyset blir rødt og dramatikken på scenen er total før Thåström takker publikum for første gang. På «Låt dom regna» blir gitaren og bassen erstattet med trommer og oljetønner. Thåström insisterer i mikrofonen, men de andre korer høyt og det høres ut som en sjømannssjanti. Elektronikken kommer inn mellom trommeslagene og koringene og alt virkelig bare stemmer. Han fortsetter med «Bevapna dig med vingar» i en veldig rytmisk versjon og Operataket er sugne på allsang og dans. Seinere følger en helt enkel versjon av melankolske «Söder Boulevard» som tar konserten et hakk ned. Dette er en av de konsertene der det er vanskelig å peke på noe som kunne vært bedre, bortsett fra at det kunne vært lengre. Han spilte ikke spesielt kort heller (rundt 80 minutter), før han avslutta musikalsk overlegent og i hundre med «Du ska va president».
Med tida i Imperiet og Ebba Grön har Thåstrôm vært premissleverandør for noe av den beste skandinaviske musikken i over tretti år, og sammen med Bjella som spilte tidligere på kvelden, manifesterte Thåström at han kanskje er Nordens beste tekstforfatter og sceneartist fortsatt.