TV-DRAMA
«Titanic»
NRK1 i morgen
Natt til søndag er det akkurat hundre år siden «Titanic» sank. Det markerer NRK ved å sende miniserien «Titanic», tre TV-timer som byr på det kjente forliset fortalt fra flere passasjerers perspektiv.
Britisk melodrama
I forkant har denne serien vært lansert som en svært korrekt gjengivelse av «Titanic»s første og siste reise. I så fall var dagene om bord litt av en såpeopera, hvor passasjerer mistet sine kjære like fort som de hadde møtt dem. Og når tragedien var et faktum, tilga hatske ektefeller hverandre alt for å drukne sammen.
I dagene før verdens største passasjerskip traff isfjellet ble også en rekke unge mennesker om bord forelsket ved første blikk. Kanskje det var noe med sjøluften som gjorde atmosfæren på og under dekk såpass heftig.
«Titanic» var også arena for overklassekvinners forakt for underklassen, og deres mildere menns overbærenhet, samt et miniunivers som rommet det tidlige 20. århundrets motsetninger mellom den gamle og en mer moderne verden. Men når katastrofen først var et faktum var de mest snerpete ladyer villige til å ofre plassene sine i livbåtene for å redde fattige irske arbeiderklassebarn. Og irene var selvsagt like uselviske.
Transportetappe
Serien følger et galleri av mennesker fra forskjellige samfunnslag og nasjoner på vei fra Southampton til New York, og skildrer ferden mot undergangen i fire forskjellige forløp.
Om man ikke har latt seg gripe av de overflatisk tegnede figurene og de enkle, klisjépregede historiene deres, er det lettere å føle at denne «Titanic» er mer lettvint såpe enn en gripende gjenfortelling.
Historiene deres bærer egentlig mest preg av å være transportetapper fram mot den kjente slutten - som vi får oppleve i bruddstykker flere ganger i løpet av serien.
I likhet med manusforfatter Julian Fellowes populære «Downton Abbey» er «Titanic» et prangende kostymedrama med solid snev av såpe, og da blir det en fattig trøst at handlingen også gir en historisk korrekt skildring av hvordan vanlige folk ble holdt under dekk til de druknet, eller at interiøret på verdens største passasjerskipet er gjenskapt i detalj.
Til bunns
I første episode får vi se «Titanic» ruve på brygga i Southampton, rammet inn av et illevarslende gråvær. Anslaget lover en episk og dramatisk fortelling, men nerven forsvinner så snart skipet kaster loss. At historien lanserer en mulighet for at en etterlyst italiensk anarkist og bombeterrorist er om bord skal øke spenningen, men premisset virker søkt. Selv etter at skipet har skrapt borti isfjellet og katastrofen er et faktum, blir man sittende og vente på at den virkelige dramatikken skal begynne. Etter hvert vasser passasjerene i vann, men katastrofescenene er ikke så voldsomme og klaustrofobiske at de tar pusten fra en. I stedet for dramatiske scener fylt av panikk og skrekkframkallende mengder mørkt, iskaldt vann, får vi servert klimaks i porsjoner av småhysterisk melodrama. Det er da det blir tydelig at denne TV-produksjonen ikke har hatt et budsjett av den monsterdimensjonen James Cameron hadde da han laget sin filmhistoriske versjon av skipstragedien.
reidar.spigseth@dagsavisen.no