Kultur

Flere menn som hater kvinner

Jeg mistenker at Jussi Adler-Olsens populære krimromaner om «Avdeling Q» hadde gjort seg best som TV-miniserier, men filmene er likevel solide håndverk.

Dagsavisen anmelder

4

THRILLER

«Fasandreperne»

Regi: Mikkel Nørgaard

Danmark/Sverige/Tyskland, 2014

«Fasandreperne» er den andre kinoproduksjonen i en planlagt serie på fire, om politietterforskeren Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas). En klassisk «film noir»-antihelt som er farlig nære en vandrende Phillip Marlowe-klisjé; en hjemsøkt, fordrukken, kjederøykende, fraskilt einstøing konstant ikledd trenchcoat - som lever for jobben, har et hissig temperament og et ustabilt lynne. Samt en lei tendens til usunn fiksering på «cold case»-drapssaker ingen andre i etaten bryr seg om. Mørck deler Hamlets oppfattelse om at noe er veldig råttent i det danske kongeriket, og trives best på skyggesiden. Nå som introduksjonene er overstått, og hovedpersonenes karaktertrekk godt etablert i fjorårets forgjenger «Kvinnen i buret», kan denne oppfølgeren konsentrere seg om etterforskningen. Etter en personalfest på politistasjonen blir Carl Mørck kontakten av en sinnsforvirret mann som babler usammenhengende om dobbeltdrapet på sine to barn og at «det er søndag i morgen». Noe det slett ikke er, så Mørck ber ham avvisende om å roe seg, før han drar hjem og sovner på sofaen. Noen timer senere vekkes Mørck av en jobbtelefon: mannen han møtte har begått selvmord i badekaret.

Det viser seg at avdøde var en politietterforsker som mistet fotfestet etter at hans tenårige sønn og datter ble brutalt myrdet for tjue år siden. Som en farvelpresang har den avdøde etterlatt seg en pappeske full av saksdokumenter, notater og skriblerier - og Mørck føler en moralsk forpliktelse til å sjekke opp saken sammen med sin lune politipartner Assad (Fares Fares). Sporene leder dem til Griffenholm: en eksklusiv kostskole for morgendagens sosiopatiske finanstopper, som var selve nullpunktet for en serie brutale voldshandlinger utført i området på søndager. Elevenes eneste fridag. Mørck avdekker også et tjue år gammelt lydopptak, der en elev på kostskolen prøvde å varsle politiet om dobbeltdrapet. Hun viser seg å være Kimmie Larsen (spilt av Sarah-Sofie Boussnnia som tenåring, Danica Curcic som voksen), som har levd i skjul helt siden den gangen. Hjemløs, mentalt forstyrret og med et veldig nært forhold en bag hun konstant klamrer tett til brystet. Foruroligende. I bedre dager var Kimmie en vakker, utagerende rikmannsdatter. Oppover ørene forelsket i den privilegerte kjæresten Dietlev Pram (Marco Ilsø/Pilou Asbæk), som i voksen alder er blitt en av Danmarks prominente finansfyrster. Verken han eller den aristokratiske bestevennen Ulrik Dybbøl (David Dencik) er særlig begeistret over at gamle skjeletter dras ut av skapet, og de omgir seg med mektige venner som spenner bein på etterforskningen. Mørck og Assad er heller ikke de eneste på utkikk etter Kimmie, som er i ferd med å bli innhentet av fortida.

«Fasandreperne» har et mer interessant historie enn forgjengeren «Kvinnen i buret» (filmen er dessuten enda dunklere og mer brutal), men følger omtrent samme oppbygning. Mysteriet rulles opp ved hjelp av tilbakeblikk, og vi får snart mer informasjon enn det detektivene er i besittelse. Så det tar ikke lange tida før vi vet hvem som står bak disse drapene. Troverdigheten utfordres etter hvert som intrigene avdekkes, og mordernes motivasjoner er temmelig endimensjonale. Dette med dekadente overklassepsykopater som slipper unna med voldtekt, overfall og drap er ikke særlig originalt, selv om det er i tråd med den sjangertro krimpocket-stilen Jussi Adler-Olsen legger seg på. I det øyeblikket vi ser en gjeng selvgode rikmannsklyser som slipper ut sjeldne dyrearter i skogen for jaktleker (vinneren får et nytt sommerhus på den franske rivieraen!) er det vanskelig å ta «Fasandreperne» kjempeseriøst. Et annet problem er at historien har sine likstrekk med Stieg Larssons «Menn som hater kvinner», der hjemløse Kimmie forvandler seg til en slags Lisbeth Salander etter en god dusj - bare uten dataferdigheter eller punkstyling. Likhetstrekkende blir enda mer påfallende hvis man vet at veteranen Nikolaj Arcel har skrevet manuset til begge filmer. Igjen er kildematerialet underlegent utførelsen: men regissør Mikkel Nørgaard (som også sto bak «Kvinnen i buret») har nok en gang konstruert en stilsikker, polert krim med førsteklasses filmfoto, solide skuespillerprestasjoner, et virkelig bra musikkspor og internasjonalt tilsnitt. Men helt uten drepte fasaner, pussig nok.

PS. En tredje film er allerede under planlegging; «Flaskepost fra P», der manusforfatter Nikolaj Arcel tar over regien. Den burde dukke opp på kino rundt disse tider neste år.