KONSERT
deLillos
Rockefeller, lørdag
Familieforestilling
Publikum: ca. 1200
- Jeg mener at det kommer en sang som heter «Fornøyd» nå? Jeg tror det står feil her. Er det noen som kan denne plata? spør Lars Lillo-Stenberg publikum, idet han nærmer seg sang fire av de 12 på albumet «Neste sommer» (1993): Ett av bandets mestselgende album, som vel reddet bandet gjennom de 20 årene som fulgte, og som nå er kommet i jubileumsutgave.
Dermed har deLillos for tredje gang gjort en spesiell førjulskonsert der de framfører ett av sine album i sin helhet. Og som jeg sier hver gang, nå er det endelig sin beste plate de skal spille! Først debuten «Suser av gårde» i anledning Nye Takters 30-årsjubileum, så «Hjernen er alene» i Operaen, som for meg er blitt stående som et av høydepunktene i norsk rocks historie. Men nå, altså, endelig, den fantastiske «Neste sommer»-plata med alle de såre rare låtene som er enda bedre enn tittelhiten. Det er en mye mer avslappet atmosfære enn «Hjernen er alene»-konsertene: Vi er på den første av to lørdagsforestillinger, tidlig på ettermiddagen med fri aldersgrense og fullt hus. Det er en mindre produksjon også enn «Suser av gårde», som krevde noe mer logistikk å gjenskape. Til den mer streit gitardrevne «Neste sommer»-plata holder det å få med produsent Kyrre Fritzner og Truls Dahl på ekstragitarer og diverse.
Lars Lillo-Stenberg husker helt rett, etter «Glemte minner» kommer «Fornøyd», da antall elgitarer samtidig når opp i tre, og gjenskaper uttrykket Fritzner presist kalte «visegrunge». Sanger som er lette i steget, men likevel med kompliserte vendinger og tung tematikk, som dreier seg rundt aldring og død. Mange av disse - f.eks «Fornøyd», «Album», «Søster» - er ikke så ofte framført live, som Lars Lillo selv påpeker. De nevnte tre låtene er alle skrevet av bassist Lars Beckstrøm, de tilhører hans og bandets beste, og Beckstrøm setter et markant preg på denne plata og på konserten. Siden Lars Lillo skifter mye rundt mellom piano, gitar eller bare vokal, blir dette showet til Lars-ene Beckstrøm og Lundevall. Gitaristen som kom inn i bandet nettopp ved «Neste sommer», og som siden har tilført en usvikelig skarp musikalitet og en smilende tilstedeværelse, en ekte hverdags-gitarhelt, han burde få være med i Aftenpostens julekalender. Her markerer han seg med jublende gitarsoloer og ertende nikk til breibeint rock-gitarisme og gjør generelt konserten bedre.
«Neste sommer» kommer ikke til slutt, men tredje sist. Det var ikke gitt at den skulle bli bandets signatursang. Å følge låtrekkefølgen på albumet gjør noe med hvordan man hører sangene. Så denne anmeldelsen avsluttes med sangen som deLillos ofte avslutter konsertene sine med: «Kokken Tor» pleier være et triumferende, hylende klimaks av duellerende gitarer. Her kom «Kokken Tor» luntende inn på scenen som låt nummer to, den fikk en helt annen karakter, den låt vondere, mer sårbar, en effekt som bare ble forsterket av at Lars Lillo-Stenbergs fine hvite gitar sviktet underveis. Og likevel blir det helt uforklarlig gripende, selv på en kald lørdag ettermiddag, med tekniske problemer på scenen, unger som kravler rundt beina og søler julebrus og vond kaffe i baren. Dette er sterke sanger. Sanger som tåler alt.
Så dette var topp! Og nå må vel snart deLillos framføre den plata som egentlig er deres beste, nemlig «Før var det morsomt med sne». Neste vinter?
bernt.erik.pedersen@daagsavisen.no