Kultur

Facebook i bokform

Tidvis tankevekkende, tidvis morsomt. Men forsvarer strøtanker fra Facebook egentlig plassen mellom to harde permer?

Dagsavisen anmelder

Kortprosa

Tidvis tankevekkende, tidvis morsomt. Men forsvarer strøtanker fra Facebook egentlig plassen mellom to harde permer?

Eidsvågneset 16. oktober 2013. Forfatter Pål Norheim oppdaterer Facebook-statusen sin med følgende: «Stundom dette forfjamsede behovet for å meddele noe til verden. Ikke noe viktig, ikke noe bestemt - ikke noe annet enn det som først måtte dukke opp i bevisstheten.

Denne sjelelige løsmunnetheten, dette pustet av idioti kunne kanskje blitt til noe (...) hvis ikke den digitale infrastrukturen hadde fjernet alle sperrer mot å meddele det første og beste som faller en inn.»

Statusen er en av mange samlet i den Brageprisnominerte boka «Oppdateringer».

 

I november samme sted skriver han at «Facebook er reaksjonært», fordi det «ikke så mye er en vital forlengelse av offentligheten som det er nasjonens nye nervesystem, mottagelig for alle slags pirringer... Oppsummert: Én prosents refleksjon; nittini prosent reaktive, spontane impulser og digital vedovn».

Ambivalensen til Facebook som medium er med andre ord tydelig i Pål Norheims «Oppdateringer». Han har likevel gått med på å publisere statusene sine mellom permer, så noe må han da mene han har å melde? Han er kanskje blant den éne prosenten?

Eller ikke. Norheims statuser er omtrent som statusene til andre skriveføre mennesker, kanskje bortsett fra at de er mye lengre enn mange andres. Han skriver mellom nokså sjangertro reisebrev fra utlandet, og betraktinger hjemmefra. Gjør seg tanker om samtidige hendelser, mimrer (litt for) mye på gammelmannsvis om gamle dager, og omtaler emner som spenner fra disco til islamkritikk, via nordkoreanske grusomheter og polemikk mot navngitte meningsprodusenter i diverse leirer. Innimellom slående onelines og tankevekkende bilder, som at noe «faller på sin egen rimelighet».

Mye er artig, noe klokt, en del innsiktsgivende. Men det blir som Norheim påpeker selv: Her er mange nydelige ansatser her, ting som hadde fortjent mer gjennomarbeidede essays. Som det står, blir det litt for kjapt og skrint. For enkelt. Selv om det ikke er «idioti».