KONSERT
De stormannsgale har det godt: Motorpsycho framførte sin konsertforestilling «The Death Defying Unicorn» for to utsolgte hus søndag kveld, med nærmere 30 musikere i aksjon på scenen. De ga et allerede avsindig storslått plateverk et løft man knapt trodde var mulig.
Scenen var dekorert med kitschy pappbølger, musikerne var ikledd sjømannsdrakter. Men Motorpsychos kjerneduo Bent Sæther og Hans Marius Ryan var som vanlig svartkledde, som en kjerne av alvor i en musikalsk fabel som samtidig driver gjøn med progrock-sjangerens pompøsitet.
Strengt tatt var det vel dette punken skulle tatt livet av på 70-tallet - pretensiøse rockoperaer med lange keyboardsoloer og uforståelige historier. Ståle Storløkken kommer flagrende inn på Operaens scene i hvit Rick Wakeman-kappe - døde Sid Vicious for dette, lissom?
Men Motorpsycho kommer fra undergrunnen, og har spilt på for mange dårlige punkklubber til å miste fotfestet. Derfor kan de også ha blikket rettet mot horisonten. «The Death Defying Unicorn» er på mange måter det beste og største Motorpsycho har gjort på plate, den naturlige kulminasjonen av en 20-årig fascinasjon for rockens mest progressive eksesser. Dobbeltalbumet som kom ut i februar var en utvidet utgave av et bestillingsverk til Moldejazz 2010. Framført fra scenen virker verket nå endelig forløst. Det som på plate iblant ikke hang helt sammen - om man vil: lange Motorpsycho-låter med merkelige instrumentalpartier imellom - framsto nå klarere som en helhet. Selv om historien og Sæthers intrikate tekster druknet litt i det enorme havet av lyd. De mer riff-orienterte partiene slo sterkest på plate, i Operaen kom de stillfarne delene mer til sin rett - Ola Kvernbergs sørgende fiolin, en fortvilet saksofon. Lysdesigner Pekka Stokkes spøkelsesaktige svart/hvitt-projiseringer over og foran bandet mante fram den hallusinerende følelsen av å være fortapt til havs. Var det ikke ansiktene til de kjære der hjemme som dukket fram i tåken?
Partiene der alle klemmer til samtidig ga så mye lyd at det er bortimot umulig å balansere riktig, innimellom ble Storløkkens analoge synther for skingrende. Men når alt satt, oppsto det skallesprengende høydepunkter, uhørte synteser av frijazz, symfonisk musikk, avant-metal og progrock. Særlig mot slutten av verket, når orkesteret plukker opp igjen det melodiske temaet fra åpningslåten «Out Of The Woods» og pisker det fram mot klimakset «Into The Mystic».
Det er stramt nok komponert til at ingenting flyter ut, og samtidig løst nok til at alle får spilt seg fri. Det var også nok uventede vrier, eller nye aksentueringer av stoffet, til at man ble sittende på kanten av stolen uansett hvor kjent man var med verket på forhånd.
Operaen er etter hvert blitt en slags musikalsk mesterprøve for norske rockartister. Seigmen sleit, deLillos sto med bravur, framover venter Susanne Sundfør og Kaizers Orchestra. I øyeblikket er det vanskelig å se for seg hvordan noen kan klare å overgå Motorpsycho. En fantastisk reise på opprørt hav.