Kultur

Et episk kapittel dansk krigshistorie

For danskene handler «1864» om et kapittel tragisk nasjonal historie. For oss andre er TV-serien en medrivende, klassisk historie om krig og kjærlighet.

Dagsavisen anmelder

5

TV-DRAMA

«1864»

TV 2 mandag

«1864» er TV-serien som gjenforteller historien om en dansk tragedie, den gang landet ble rammet av stormannsgalskap, gikk til krig mot den tyske overmakten og tapte.

I hele høst har serien blitt debattert, slaktet og rost opp i skyene, episode for episode i danske medier. TV-kritikerne har gitt den alt fra 2 til 5,5 i en skala til 6. Danske høyrepolitikere har kalt serien en pinlig skandale. Forfatterne Carsten Jensen og Ib Michael mener dette er stor dramatisk TV-kunst. Ordskiftets temperament antyder at serien har truffet en nerve, og det er kanskje skildringen av et land i nasjonalistisk rus som provoserer. TV-serien tegner et bilde av inkompetente danske statsledere som er mer enn villige til å ofre danske unge menn for egen ærgjerrighets skyld. Det er heller ikke til å unngå at tankene går til den tyske nasjonalsosialismen når de erklærer at Danmark er Guds utvalgte folk, og at landet storhet er Guds vilje, før de sender sin gammeldagse hær og uerfarne menn i den visse død.

Men dette kan danskene krangle om lenge etter at siste episode vises på DR1 i morgen.

 

Her over kjølen kan vi glede oss til årets høydepunkt på dramafronten, en åtte timers serie som ikke står tilbake for det vi har sett fra Danmarks Radios dramaprodusenter tidligere.

Med norske øyne er ikke dette heller det parodiske skolefjernsyn noen har påstått i Danmark. Serien er en levende dramatisering av et kapittel historie, underholdende og lettfordøyelig som Hollywood-film. Den er like bra filmkunstløgn som «Patrioten», den hvor australske Mel Gibson spiller en amerikansk frigjøringshelt.

 

Dette er en politisk ønsket dramaserie, delvis sponset av den danske regjeringen. Den er resultatet av en lang prosess, hvor Ole Bornedal til sist kom vinnende ut med et manus om den 2. slesvigske krig. Som serieskaper og regissør har han hatt rundt 190 millioner norske kroner å lage drama for. Her er det mange faktorer som kunne gjort serien til en diger nasjonal marsipankake med for mange lag, eller en stivbeint, pompøs «Jeg er Dina», Bornedals norske «stor»-film fra 2002.

I stedet har han laget en mektig forestilling, en fortelling som episk og forførende, tidvis poetisk og nær, og en TV-serie som byr på krigsscener så levende og heftig filmet at det er en gru.

 

I hjemlandet har Ib Michael referert til den som et tidsbilde i stil med Bernardo Bertoluccis film «1900», men Bornedals film har mer til felles med de amerikanske krigsfilmene vi er vant til. Det skyldes ikke bare filmmusikkens triste trompeter, som minner veldig om lyden av krigsserien «Band of Brothers», eller bildene av et danske flagg som blafrer i slow motion.

Bornedal bruker underholdningsfilmens enkle skiller mellom det onde og det gode, lyset og mørket, idyll og helvete, kjærlighet og hat, alt godt mikset inn i en storpolitisk historisk hendelse. Når fortellingen kommer til mellomakten, tyr han til melodrama og magiskrealisme, som for å understreke at dette ikke skal oppfattes som en dokumentar.

 

Det gamle Danmark tegnes som en solfylt, landlig idyll før krigen kommer, et sted hvor fattige bønder og aristokrater lever i et slags paradis før slangen melder seg, den krigshissende politikeren. På den gode siden står Laust, spilt av Jakob Oftebro, sunn som naturen selv, men som snart skal involveres i krigen sammen med broren Peter. De to barbeinte bondeguttene lever ubekymrede liv når de blir kjent med den vakre egenrådige jenta Inge. De havner snart i et trekantdrama, en bihistorie som veves inn i den egentlige fortellingen om den ventende, ødeleggende krigsvinteren.

Trioen får heller ikke fred for overklassesønnen Didrich, den lokale baronens sønn og en demon in spe, en gjennomført feig og ond figur. Like ille er biskop Monrad i København, en fetladen, svett politiker med stirrende blikk, overbevist om at det er Guds vilje at Slesvig må bli dansk. Han er utrolig lett å mislike.

Serien byr på et stort persongalleri, en stab på 160 skuespillere, men det er feil å si at de har komplekse figurer å utforske. De godhjertede heltene Laust, Peter og Inge er og blir bifigurer, oppdiktede brikker i en historie med røtter i virkeligheten.

Samtidig tilfører de dramaet menneskeligheten som trengs for å gjøre historie levende og atskillig mer gripende enn eksempelvis enn et nordisk kostymedrama som NRKs «Harry og Charles» fra noen år tilbake.

Historien hopper også fram til 2014, hvor den egenrådige tenåringen Claudia møter etterkommeren av fortidens baron, den aldrende Severin som bor alene og syk på det gamle godsets nær forlatte hovedbygning. Overgangene mellom 1864 og vår tid virker effektivt, for fortidens hendelser blir mer oppslukende etter hvert som den voldsomme finalen, det vanvittige slaget ved Dybbøl mellom danske, østerrikske og tyske soldater som nærmer seg.

Samtidig er disse møtene mellom ung og gammel danske seriens mest forutsigbare innslag, det ligger liksom i kortene at de skal finne tonen, og at møtene skal innebære en oppvåkning for unge Claudia.

«1864» er også utstyrt med en emosjonell guide i form av Inges fortellerstemme, et grep som tyder på at regissøren ikke har stolt på at fortellingen ikke er følelsesladet og skjebnetung nok i seg selv.

I motsetning til nordiske kostymedramaer med klaustrofobisk små budsjetter, har «1864» hatt mye penger å bruke på foto og kulisser. Det gjør serien til en innbydende og gripende visuell opplevelse. Samtidig er det vel riktig å si at dette er mer underholdende krigsspill, enn mektig teater med et pasifistisk budskap som gjør inntrykk.