TEATER
«Visjonæren»
De utvalgte
Av De Utvalgte og Maria Tryti Vennerød
Regi: Kari Holtan
Med: Torbjørn Davidsen, Rebekka Joki, Jørgen Langhelle og Cantaragiu Rasturnel
Scenografi: Carle Lange
Video: Boya Bøckman
Black Box
At det knytter seg store forventninger til De utvalgtes nye produksjon «Visjonæren» er ikke rart. Teatergruppen har mottatt to Heddapriser (2012 og -13) samt Kritikerprisen (2011 og -12) for sine produksjoner, og deres forestillinger har framstått som nybrottsarbeid på flere områder. Ikke minst innen videoscenografi, som gruppen nærmest har gjort til sitt varemerke. Det finner vi også i årets forestilling, der det scenografiske uttrykket ligner det vi så i forestillinger som «De utvalgte» (2012) og «Drømmen» (2010).
Denne gangen har De utvalgte mikset og trikset med ett av den skandinaviske teatertradisjonens mest kjente tekster, nemlig Holbergs «Jeppe på Bjerget». Og vi kjenner igjen den alltid drikkende, fortvilte Jeppe Berg (Jørgen Langhelle), og den sinte og strenge Nille (Rebekka Joki). Men i denne forestillingen blir Jeppe ikke bare en fattig, full bonde som lures opp i baronens seng og siden stilt for retten, nei, Jeppe er selve Nordmannen, han som står for alt det norske - det dårlige norske, vel å merke. Jeppe og Nille representerer det moderne norske ekteparet som er innesnødd i sine egne relasjonelle konflikter og knapt nok aner at de er en del av en større verden før alt går riktig galt. Jeppe dømmes til slutt til livsvarig fengsel for sin livsstil og sine valg, mens Nille sitter gråtende igjen med et «Huffameg».
Formen på forestillingen stiller seg i tradisjonen etter 1920-tallets politiske revyer med sin kollasjpregede stil. Scenene mellom Nille og Jeppe, samt en karakter med en slags bufferrolle (Torbjørn Davidsen), veksler med ulike videoklipp av fjell og ørken, ville dyr, opptøyer i ulike deler av verden, våpenhandel og intervjuer med bl.a. Dalai Lama. Som tidligere er disse videoprojeksjonene av Boya Bøckman en viktig del av forestillingen, og publikum er også som tidligere utstyrt med 3D-briller. Men brillene medfører en plagsom distanse til selve forestillingen. Det beste med å være på teater er jo opplevelsen av å være her og nå, i et rom der noe skjer. Men med 3D-brillene på og den overveldende effekten det skaper av videoprojeksjonene i rommet, går den umiddelbare nærheten til teaterkunsten tapt. Så jeg velger dem bort.
Men også uten 3D-briller har jeg problemer med å forholde meg til denne forestillingen. Jeg liker den avslappede, iblant ironiske spillestilen. Jeg liker at De utvalgte har sitt eget gjenkjennelige visuelle uttrykk. Jeg liker grepet med å la Jeppe representere noe mer enn seg selv og noe nytt - dette er en forestilling som vil noe. Men jeg får også en underlig bismak i munnen av at den vil noe. Forestillingen sparker mot norsk våpenhandel, mot manglende miljøvern, mot den navlebeskuende tilstanden som lett oppstår i et altfor velfødd land. Den lar en av Oslos mest kjente gateartister til å bli ikledd baronens klær, som et bilde på det å bli norsk statsborger. Den er liksom så riktig, all denne samfunnskritikken. Den er framstilt så svart hvitt. Og jeg innser at Holbergs «Jeppe på Bjerget» har noe denne forestillingen ikke har, nemlig en tvetydighet i karaktertegningene og i hvem det sparkes mot når, noe som åpner for et vell av tolkningsmuligheter i verket. Holbergs samfunnskritikk rommer en kompleksitet i verdensanskuelsen mens De utvalgtes forestilling blir for enkel. Selv om intensjonene og poengene er gode, kan jeg ikke la være å føle en liten snev av tomhet. For verden der ute er så mye, mye større og mer sammensatt enn det denne forestillingen greier å favne.
kultur@dagsavisen.no