Scene

Den uutholdelige lettheten

Så fjærlett kan skjebnen bæres, 
som i «Tre søstre»s hengemyr av knuste drømmer og råtne livsløgner.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Tre søstre»

Av Anton Tsjekhov

Regi: Hanne Tømta

Med: Laila Goody, Trine Wiggen, Mariann Hole, Espen Skjønberg, Bjørn Floberg, m.fl.

Nationaltheatret, Bakscenen

Instruktør og teatersjef Hanne Tømte er på hjemmebane i Anton Tsjekhovs «Tre søstre. Som i den russiske bakevja av en garnisonsby stykket utfolder seg, plasserer hun handlingen elegant på teatrets bakscene, i loslitte omgivelser under gamle prismekroner med publikum nådeløst tett innpå seg på alle kanter. Her brer hun ut menneskene i alle sine følelsesmessige skavanker, de som ikke finner veien til hva det vil si å være menneske, hva det vil si å elske, ta ansvar eller rett ut drømme. I et Russland der ikke engang kriger lenger utkjempes, sitter tre søstre fast i uforløst håp og skuffelse. Drømmen om å vende tilbake til Moskva og lykken, blir mer og mer abstrakt etter hvert som tida viser seg like ubarmhjertig som tyngden av mennene de omgir seg med. Med humoren tjukt utenpå dialog, blikkveksling og skuespill, kvitterer Tømta for en nøktern, energisk og sitrende god «Tre søstre» der skuespillerne bærer i absolutt alle ledd.

Obersten er død, og hans tre døtre og deres begavede, men ambisjonsløse bror Andrej (Erland Bakker) bor i et aristokratisk overbygg der pilarene morkner i sitt eget fundament. Den lyse, lette og poetiske Irina (Mariann Hole), en verkende og lengtende Masja (Laila Goody) og den realitetsorienterte Olga (Trine Wiggen) har ulik valør i lynnet, men fellesnevneren er utilstrekkeligheten som påskyndes av de dogmatiske omgivelsene. Stikkordene er klasse, kjedsomhet og vekten av å ha mistet noe, enten det er bokstavelig eller følelsesmessig. Men noen egentlig handling annet enn tida selv har ikke «Tre søstre». Det lukkede klimaet og mangelen på ytre dramatikk hos Tsjekhov åpner for en desto skarpere analyse av menneskelig forvitring. Ensemble skinner både sammen og individuelt, og vi aner en sjelden omtanke i å bygge hverandre, noe som mulig skyldes generasjonsspennet i den gode castingen. Frøydis Armand har en timing som er uforlignelig i rollen som begynnende dement husholderske, og Espen Skjønberg er nydelig leken og spisst poengtert, nærmest i duell med Jan Gunnar Røise (Soljonyj) når det gjelder å fornærme baron Tusenbach (Håkon Ramstad). Mer enn en gang får publikum (og medspillerne) hjertet i halsen når Skjønberg sjangler seg gjennom lokalet i rollen som den forfyllede «doktoren». Laila Goody, som fikk Amanda for «Som du ser meg»-rollen, viser hvilken kraft hun besitter som sceneskuespiller. Hennes Masja sprenges innenfra, og er så usigelig trøtt av den pedantiske mannen (Per Frisch) når den filosoferende, lett irriterende oberst Versjinin (Bjørn Floberg) kommer inn i livet hennes. Mariann Hole viser hva savnets tyngdekraft gjør med et menneske, mens Trine Wiggen blir det stoiske balansepunktet mellom sine med-«søstre». Gjennomgående bærer ensemblet den blytunge tematikken med lett eleganse, sarkasme, humor og krakilske tilløp. Nykommer Marianne Stormoen tar i rollen som Andrejs utålelige dominerende kone naturlig eierskap i ett for henne stort scenerom.

Skal man påpeke noe er det Nationaltheatrets stadige insistering på vilkårlig bruk av rock som brubyggende krydder. Det eneste sangnummeret det er logikk i, er Laila Goodys enkle versjon av Rammsteins «Mein Herz brennt». Det brenner ikke bare i byen, det ulmer også i Masjas hjerte. Men de øvrige låtene er i beste fall «hadde det ikke vært kult å ha med ...»-valg fra et rødvins­nachspiel, og noen rappet til og med vertens «Best of»-plate med Johnny Cash. Med «Tre søstre» har turen derfor kommet til Cash-versjonen av Trent Reznors «Hurt». Men verken Reznors heroinnålestikk eller PJ Harveys ellers mesterlige «To Bring You My Love» har noe med Tsjekhovs tekst å gjøre. Aller verst er Andrejs gitarklimpring av «Stairway To Heaven». En ting er klisjeer som slår deg i ansiktet, noe helt annet er når de ligger som enerverende distraksjoner i bakgrunnen. Men overser du denne bagatellen, er «Tre søstre» noe av det beste du kan se på en teaterscene denne høsten, en påminnelse om at det å lengte, savne og håpe er en universell øvelse uansett hvilken tidsalder og hvilket miljø du kommer fra.