ROMAN
Mirjam Kristensen
«Jeg har ventet på deg»
Oktober
Mirjam Kristensen debuterte med stil og modenhet i 2000, med den fine lille romanen «Dagene er gjennomsiktige». Hun fikk helt fortjent Tarjei Vesaas debutantpris for den. Med noen års mellomrom er det kommet tre romaner til. De har alle hatt denne karakteristiske, lavmælte stilen med de ofte overraskende litterære vendingene, og et forholdsvis oversiktlig persongalleri.
«Jeg har ventet på deg» er hennes femte roman, og er til forskjell fra hennes tidligere en svært kompleks historie med mange personer i innfløkte familieforhold.
Romanen har en nydelig prolog i beste Mirjam Kristensen-tradisjon. Den er stram og presis i språket, og har samtidig denne underfundige tonen som er så typisk for mye av det Mirjam Kristensen skriver. Det er en gammel dame som fører ordet, Paula Olsen. Nøkternt og litt beskt blir det begredelige livet som gammel dame nedtegnet. Men det er ikke bare alderdommen som plager henne, men tydeligvis også en hendelse i fortiden.
En gammel kjærlighetshistorie og en tragisk drukningsulykke er de sentrale dramatiske omdreiningspunktene i romanen. Det hele utspilles på en liten sørlandsøy med krigen som bakteppe. I begge disse hendelsene spiller Paula en sentral rolle. Hun er den unge jenta som forelsker seg i den jødiske gutten David, som ferierer på øya med sine fosterforeldre. De bor i nabohuset. Paula selv er den eldste i en søskenflokk på fire jenter. Faren er død, han døde under en arbeidsulykke i USA. Den religiøse og strenge moren, som etter farens død har mistet mye av livsgnisten, holder familielivet i gang. Men så skjer det forferdelige at den yngste datteren, lille Milly, drukner. Og Paula blir ikke bare syndebukken, men påtar seg selv skyld for det som skjedde. Moren, knust av sorg, velger å sende Paula vekk fra øya, og inn til Oslo, til sin bror som driver et stort arkitektfirma. Og som dessuten er svoren nazist.
I familien blir Paula en slags «persona non grata», aldri nevnt og helst glemt. Familiehemmelighetene står altså i kø i denne fortellingen, og tausheten ruger over alle. Inntil den unge kvinnen Anna Vrå, som er barnebarn av Paulas søster, bestemmer seg for å åpne de hemmelige skuffene. I dobbelt forstand, fordi noen små skuffer i et lite dukkeskatoll spiller en ikke uvesentlig rolle i historien som brettes ut.
Og det er kanskje nettopp måten fortellingen brettes ut på som gjør den tidvis merkelig diffus og forvirrende. Mange forskjellige personer kommer til orde i fortellingen, og gir sine versjoner av hendelsene, uten at det alltid oppleves som overraskende, men ofte som litt terpende. Og figuren Anna Vrå blir merkelig anonym. Romanen klarer ikke helt å holde på den fine ansatsen, forventningen som naturlig bygges opp etter Paulas innledende fortelling. Den mister kraft og spenning, kanskje fordi det blir for mange stemmer og familieforhold å holde orden på. Det hele toner ut i noen oppklarende og overraskende sluttscener.
Det er likevel mye å glede seg over i Mirjam Kristensens roman, den har lange partier som kan fremheves som både spennende og rørende. Her er fine betraktninger og beskrivelser av liv og natur på en liten øy. Når den siste gjenlevende på øya, nabojenta som kjente David og visste om den hemmelige forelskelsen i Paula, får besøk av Davids datter fra USA, blir dette en av flere litterære høydepunkter i romanen.
Mirjam Kristensen skriver om mennesker, yngre og eldre på en særdeles omsorgsfull og innsiktsfull måte. Forfatterens finstemte øre for hvordan tap og svik kan ruinere et menneskeliv, men også bringe fram styrke og utholdenhet, er imponerende ivaretatt også i denne romanen.