DANS
«ODE 20 år»
Koreografi: Toni Ferraz, Jo Strømgren, Subjazz
Kostymer: Sari Nuttunen og Johanna Sutinen
Lysdesign: Ola Bråten og Daniel Kolstad Gimle
Med: Ane Evjen Gjøvåg, Henriette Hamli, Natasha Heggem, Junior Sergio Benvindo, Mikael Rønne, Daniel Sarr, Dag Rune Sjøli m.fl.
Den Norske Opera & Ballett
Oslo Danse Ensemble (ODE) har holdt koken i 20 år. Siden 1994 har de produsert 22 helaftens danseforestillinger i krysningen mellom jazz- og samtidsdans. Nå feirer de bursdag med å holde sin første forestilling ved Den Norske Opera og Ballett. Og festkvelden består av en variert treretters meny: Først en koreografi av Toni Ferraz, deretter en av Jo Strømgren og til slutt en av koreografiduoen Subjazz (Karl Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner). Og som et samlende utrop for denne forestillingen kan jeg bare si: Underholdningsdansen lever! Den lever fra første stilige dansenummer til det hemningsløst glade avslutningsnummeret.
Toni Ferraz’ åpningskoreografi «Ever» er lett, fengende og gledesspredende og av den grunn dessverre litt for kort. Til klassikere som «Route 66» og «Puttin’ on the Ritz» gir han og ensemblet oss jazzdans inspirert av 20- og 30-tallet slik vi bare drømmer om å se den, iført hatter, dresser, vester og charlestonkjoler. Det er elegant, og det er gøy å se på. Koreografien har elementer fra tidligere Ferraz-arbeider som er kombinert med nye, og når man ser dette, er det lett å forså hvorfor ODEs produksjoner gjennom flere år har vært til stor inspirasjon for unge dansere in spe. For her sitter til og med publikum og nikker og tramper takten gjennom numrene. Men ikke før publikum virkelig er på gli, så er det pause.
Men så kommer Jo Strømgrens koreografi «Ringen» - forestillingens indrefilet med sin utsøkte balanse mellom det enkle og det kompliserte, det tidløse og det sære, det kjente og det uforutsigbare. Åpningstablået her er et syn i seg selv, og koreografien er for fem dansere som ikledd pastellfarget gammeldags undertøy danser ut en slags kamp for tilværelsen. Eller kanskje er det en varieté som har gått av hengslene? Den noe absurde kampen foregår i alle fall inne i en ring og med boksehansker, pistol og kastanjetter, og det hele følges av Luis Marianos franske chansons fra en sprakende grammofon. Dette er en dans noir i pasteller, og Strømgren viser nok en gang hvilken makeløs koreograf han er når han både leker seg med elementer fra samtidsdansen og viser hvordan han kan se dans i enhver liten kroppsbevegelse som måtte finnes i verden. Strømgren har det med å skape sine helt egne små rare universer om han nå regisserer eller koreograferer, og danserne i ODE gjør en svært levende og overbevisende tolkning av hans univers denne gangen.
Etter to så gode koreografier kunne avslutningen fort fått det hele til å flate ut. Men i dette tilfellet er det tvert imot. For avslutningen er en bursdagsfest i seg selv! Subjazz’ «Jiggy» har referanser til Michael Jackson, Grease, Saturday Night Fever og Hairspray - og samtidig er det noe helt eget. Ola Bråtens heftige lysdesign og Sari Nuttunens glitrende, fargesprakende kostymer er også sterke elementer som bidrar til denne deilige opplevelsen av fest. Hele ensemblet får vist seg som en enhet, og jeg synes energien i den siste koreografien er så sterk at de hadde fortjent en større scene enn den de har fått på Operaens scene 2.
Og når så hele ODE etter endt forestilling tildeles Danseinformasjonens ærespris for 2014 og kunstnerisk leder Merete Lingjærde tildeles Kongens fortjenstmedalje, er det ikke bare bursdag lenger, det er som bursdag og jul på en gang.