Nye takter

Blendende 
hvit energi

Jack White har muligens lagt både The White Stripes, Raconteurs og andre fortidsprosjekter bak seg, men i konsertsammenheng drar han opp hele bakteppet.

Dagsavisen anmelder

Konsert

Roskilde-konserten ble derfor både et bud på hvilken retning han beveger seg i for framtida, og en reise i Whites musikk, overlegent avlevert med jentebandet The Peacocks som hardtslående plattform.

Det var enten dem eller guttebandet Los Buzzardos, Gribbene, som White alternerer med alt etter som, og denne kvelden hadde han åpenbart valgt riktig. Selv er han uklanderlig kledd i svart og med hatt, så lik Johnny Depp at han lett kunne vært skuespillerens stand-in, mens bandet er romantiskrocka flagrende i hvitt, som skulle de vært hentet fra en Quentin Tarantino-film. Trommisen sitter foran på scenen med White og nærmest pumper han i gang, låt for låt, riff etter riff. Fiolin, tangenter og fete koringer søget for utfyllende gromlyd mellom Whites egen gitar og de pumpende trommene.

Først og fremst er det låtene, fra «Love Interruption» og «Take Me With You When You Go», til et knippe låter fra den nye soloplaten «Blunderbluss», til den uunngåelige finalen med «Seven Nation Army», som fikk Roskilde-sletta til å riste av tyngden og publikums glede.

Jack White er først og fremst blendende energi, et orkestrert show der selv scenedekken er hvit for å skape det blendende lyset som igjen avspeiler seg i musikken som hvit ild. Dette gjør han til en entertainer av rang som med enkle virkemidler overgår selv det mest eksplosjonsartede fyrverkeri.