Nye takter

Bjørk i full plastblomst

Björk er ikke som andre 
popartister. Når hun headliner Orange Scene i Roskilde etter Jack White og Bruce 
Springsteen kan vi ikke vente oss enda et hei-og-hå show.

Dagsavisen anmelder

Konsert

Björk er ikke som andre 
popartister. Når hun headliner Orange Scene i Roskilde etter Jack White og Bruce 
Springsteen kan vi ikke vente oss enda et hei-og-hå show.

Det kan likevel hende at mange hadde håpet på noen mer gjenkjennelige utspill i løpet av konsertens 90 minutter. Vi skal ikke være så konservative at vi ber om å få «Debut» framført i sin helhet, men med et så stort publikum hadde det ikke skadet med noen få innrømmelser overfor hennes egen fortid. 24 år etter at hun først kom hit med The Sugarcubes har Bjørk imidlertid ingen intensjoner om å se seg tilbake.

Søndag kveld i Roskilde har mange reist hjem. Bjørk spiller likevel for mellom 20 og 30.000 mennesker. Hennes framstående posisjon, at hun i det hele tatt har fått oppgaven med å «lukke» Roskilde-festivalen er hovedsakelig basert på sanger fra hennes to første fremragende soloalbum som kom ut for nærmere 20 år siden. Hun framfører ingen sanger fra disse. I stedet gjør hun nesten hele sitt seneste album «Biophilia», som nesten ingen har hørt. Derfor blir det en streng konsert. Sterkt basert på hennes vedvarende interesse for tidsriktige lydbilder. Som likevel i forbausede stor grad klarer å holde på flertallets oppmerksomhet.

Bjørk kommer på scenen kledd i en drakt av svarte støvsugerrør, og en stor rød parykk. Et stilistisk mareritt. Hun har ikke med seg et «band». Derimot en mann på elektroniske effekter, en perkusjonist, og 14 kvinner i et kor som dominerer hele lydbildet. Og dominerer det veldig flott. Lyden av dette konseptet er spennende. Sangene i seg selv klarer ikke å forføre i like stor grad. Vi gleder oss over fine detaljer, men helheten imponerer ikke like mye.

Bjørk slår godt nok an til å få folk til å vente på et ekstranummer. «Declare Independence» avslutter årets Roskilde Festival så det dundrer over Dyrskuepladsen. Dette er hardcore. Og høres dessuten ut som hennes personlige manifest: Uavhengighet så det holder. Vi må beundre motet, og all popmusikk skal ikke være «Twist and Shout». Hun kommer til Øyafestivalen med dette showet 9. august. Hun kunne like godt gjort det på Ultimafestivalen måneden etter, men vi tåler noen utfordringer på popfestivaler også. Bjørk får respekt for pågangsmot, utførelse og ambisjoner, men selve innholdet er ikke helt på høyde med hennes gode rykte.