TV-DRAMA
«The Leftovers»
HBO Nordic/C More
Premiere i dag
I «The Leftovers» forsvinner plutselig to prosent av menneskeheten, småbarn og paven, kjeltringer og kjendiser helt uforklarlig fra jordas overflate på ett sekund. Det spektakulære anslaget kunne få en til å tro at HBO har laget enda et overnaturlig eventyr, i slekt med fantasysuksessen «Game of Thrones» og vampyrsåpen «True Blood».
Det hadde ikke vært overraskende, med tanke på at serien er laget av Damon Lindelof, en av skaperne av «Lost» - som var et vilt og kaotisk actioneventyr. «The Leftovers» er dystert drama om mennesker virkelig er fortapt. Nå forventes det at den blir HBOs neste dramahit. Spørsmålet er om folk orker å se den.
Etter noen hektiske åpningssekunder roer dramaet seg kraftig ned. Det går faktisk helt ned i kjelleren, der menneskene befinner seg, enten de kaller seg pårørende, etterlatte eller forlatte, etter det noen kaller «We Don‘t Know What the Fuck Happened Day» og andre anser var opprykkelsen som beskrevet i Bibelen.
Dermed skiller sommernyheten seg fra «Flashforward», «Jericho», «Revolution, «Under the dome» og «The Walking Dead», hele røkla av postapokalyptiske TV-fortellinger som er laget det siste tiåret.
Handlingen begynner tre år etter at et hundretalls millioner mennesker ble borte. Blant de gjenværende er det ingen som har gått videre, alle er tilsynelatende på randen av sammenbrudd. Folk og samfunn er preget av traumer, uforløste følelser, sjokket, resignasjon, sinne og alle ubesvarte spørsmål man kan sitte igjen med etter brå tragedie.
Vår hovedperson er politisjef Kevin Garvey (Justin Theroux) i forstaden Mapelton. Han er tobarnsfar i en familie hvor ingen lenger tar telefonen når de andre ringer. Kona har forlatt ham og blitt med i en dommedagssekt.
Garvey drikker og tar piller, hikster i puter, er fortvilet og ute av seg. I den apatiske småbyen hans er vanlige høflighetsfraser og folkeskikken erstattet med gneldring og utskjelling.
Her er en innstendig pastor Jamison, glimrende spilt av Christopher Eccleston, som nekter å gi opp troen selv om menigheten har forsvunnet. Hans prøvelser i episode tre er nesten for mye å oppleve i en omgang.
Og tenåringene i byen har begynt å feste på måter som kan få norsk russ til å rødme.
Tristessen forsterkes av TV-er som står på i bakgrunn, hvor debattantene krangler om årsak til forsvinningene, og hvor antallet savnede personer ramses opp i millioner per land.
Handlingen foregår i oktober, så miljøet er kaldt og goldt, scenene er filmet med urolig håndholdt kamera som skal forsterke disse menneskenes kaotiske sinn. Stemningen er trykkende, ordfattig og taus. Den nådeløse virkeligheten de gjenværende/forlatte lever under, skal også komme fram ved sånt som Liv Tylers trøtte, usminkede ansikt.
Grepene er velkjente, men skildringen av taus håpløshet i dette «hva om»-eksperimentet er elegant skapt, og serien treffer der den vil. Denne nye verden er så insisterende bister og svart at det nesten gjør vondt, og de gjenlevende etter apokalypsen er de mest irriterende skapninger på jord.
Her er det ikke mye å le av. På TV-kanalene markeres treårsdagen for «The Sudden Rapture» med minnekavalkader om kjendisene som forsvant: Jennifer Lopez, Shaquille O‘Neal, Salman Rushdie, Bonnie Raitt, nevnte pave Benedikt og Hollywoodverstingen Gary Busey.
- Jeg kan forstå paven, men Gary fucking Busey? sier en hoderystende bartender i en av få humoristiske scener.
Det hadde og vært mulig å glise av sekten «The Guilty Remnant», hadde det ikke vært for at de er så fæle mot folk. De er en hvitkledd rask voksende gjeng som har avlagt taushetsløfter, og som i tillegg forteller omverden at alt håp er ute ved å røyke sigaretter - konstant.
De lever i et posttraumatisk samfunn hvor aggresjon og frustrasjon alltid lumrer under overflaten. Folk er likevel avventende og forsiktige, som om de har fått anelsen om at det kan være noe der oppe som faktisk følger med. Uvissheten om hva som kan komme er det eneste som forhindrer fullt anarki. Framfor å hente automatrifla skjeller de hverandre ut i stedet.
Spørsmålet er hvor «The Leftovers» vil. Kommer vi til å få svar på hva som har skjedd? De første episodene handler mest om sjelelige prøvelser. Selv om det er et overnaturlig mysterium som preger, for ikke så knuger handlingen, framstår HBOS nyeste drama mest som et realistisk menneskelig sorgdrama. Dette er definitivt ikke sommerens lettfordøyelige virkelighetsflukt, men en intens og nedslående preken av en tålmodighetsprøve.
reidar.spigseth@dagsavisen.no