KONSERT
Beach Boys
Oslo Spektrum
Vi hadde vel aldri trodd vi skulle få se The Beach Boys igjen. Kanskje en av disse bedrøvelige restutgavene til Mike Love, men mesterhjernen Brian Wilson har kjørt sitt eget løp i moderne tid. I beundringsverdig høyt tempo etter at han nærmest mirakuløst kom tilbake fra de nesten døde. I forbindelse med 50-årsjubileet for gruppa slår de strek over uendelig mange gamle uoverenstemmelser. Dennis og Carl Wilson er gått bort for godt. Beach Boys i dag er Brian Wilson, Mike Love, Al Jardine, Bruce Johnston og David Marks. Alle navn fra storhetstida på 60-tallet. Denne kvelden høres det ut som om 60-tallet aldri tok slutt. Undernes tid er ikke forbi.
Gjennomsnittsalderen i Beach Boys ville vært over 70 om det ikke hadde vært for at David Marks (63) er tilbake i rekkene. Han som allerede som 15-åring, etter fire album med gruppa, kunne skryte av at han var tidligere medlem av Beach Boys. De gamle guttene har et befriende selvironisk forhold til alderen. Kanskje ikke så vanskelig så lenge de kan være rimelig sikre på at de fortsatt er unge til sinns. Greit, så låt det ikke alltid like stort i begynnelsen. Etter «Do It Again» spilte de en rekke kjappe sanger fra strandsonen. Disse brukte gruppa på å komme i siget. De roet ned tempoet med vakre «Surfer Girl», og herfra satt harmoniene for det meste som støpt.
Store følelser var i sving i salen. For mange var Beach Boys det første møtet med popmusikken. De var kanskje ikke like store som The Beatles, men det var ikke langt fra. Mange mener de var bedre. Den første singelplata jeg kjøpte selv var «Sloop John B», med «You‘re So Good to Me» på baksida. Beach Boys spilte begge sangene i Oslo Spektrum. Det bør derfor ikke forlanges at dette skal bli en helt saklig, objektiv vurdering av opptredenen deres. Men tilfeldigvis ble jeg sittende like ved Lenny Kaye, gitaristen til Patti Smith, og en av de fremste kjennerne av amerikansk 60-tallsrock. Han tok helt av, enda mer enn meg. Jeg våger å påstå at dette var og blir værende en festkveld for alle elskere av ordentlig popmusikk.
Å høre denne lange hitparaden har en forfriskende, foryngende effekt. Det var mange middelaldrende mennesker som plutselig ble tenåringer igjen i Oslo Spektrum. Men Beach Boys har også en fascinerende tosidighet: Den hemningsløse hyllesten til sol, surf og sommer kombinert med sangene som forteller om det innerste mørket til Brian Wilson. At den feirende jubileumsturneen presenterer begge sider av saken er beundringsverdig. Brian Wilson synger en rørende «In My Room», om å gjemme seg på rommet sitt. «I Just Wasn‘t Made For These Times» er like følelsesladet. Det er rørende å høre resten av gruppa når de korer «HE just wasn‘t made for these times», som for å anerkjenne at Brian Wilson var et skritt foran dem. Brian Wilson hadde nesten vært helt borte i første halvdel av konserten. Vi fryktet at han ikke hadde mer å gi, men han kom skinnende tilbake i andre sett, der hele gjengen samlet seg rundt pianoet hans og sang «Add Some Music», deres kjærlige hyllest til musikkens magi.
Sommerens nye singel «That‘s Why God Made The Radio» ble det eneste innslaget fra gruppas helt nye album. «Kokomo» ble den eneste sangen som falt sammen. Vi fikk også et forunderlig eksempel på dårlig vurdering i sammensetningen av av låtene: En himmelsk sekvens av sanger fra «Pet Sounds» - «God Only Knows», «Sloop John B» og «Woudn‘t it Be Nice» - ble unødvendig brutt opp av en versjon av Mamas & The Papas-slageren «California Dreaming». Det virket ikke som de 5.000 i salen bekymret seg nevneverdig over slike bagateller.
Beach Boys har med seg ei solid bakrekke av musikere som har spilt med Mike Loves restutgave, og i bandet til Brian Wilson. De behersker materialet til fingerspissene. De synger også like bra som arbeidsgiverne, Darian Sahanaja i «Darling», og Jeffery Foskett i en nydelig «Don‘t Worry Baby» var begge formidable.
50 sanger ga rom for så mye. De fleste hitlåtene (men fortsatt ikke alle), og en rekke sanger som ga de mer spesielt interesserte sitt. Mer spissfindige innslag som «Kiss Me Baby» og «California Saga» var også høydepunkter på denne konserten. Sammen med Bruce Johnston i «Disney Girls» og arbeidshesten Al Jardine i «Help Me Rhonda». Og «Sail On Sailor», og «Heroes And Villains» og... nå må jeg visst gi meg. Kan jeg bare få nevne «Good Vibrations» også?
Les også: Beach Boys antyder nytt album