Vi ere en nasjon vi med, vi furtne bunadsløse

Jeg hadde så innmari lyst på bunad til konfirmasjonen. Det vil si, jeg ville ha Oslo-drakta. Den lyseblå med blomster, som vel bare fører til forenklet forelegg fra bunadspolitiet.

Men foreldrene mine ga beskjed om at jeg i så fall måtte velge mellom bunad og den språkreisen jeg hadde ønska meg. Jeg angra ikke på at jeg valgte språkreise, det var en formidabel gave. Men mange rundt meg ble regelrett prakket på en bunad fra stolte, eldre familiemedlemmer, selvsydd, arvet eller spart til over tid. I tillegg til gaven fra foreldrene.

På konfirmasjonsdagen var jeg en av få med vanlig festkjole og høye hæler. Kontrasten blir enorm når alternativet er en festdrakt i ull basert på gamle håndverkstradisjoner, som dekker beina og gjør hoftene breiere. Man føler seg som en vandrende hore/madonna-illustrasjon, bare at det koster føkkings åtti tusen å være madonnaen (Husfliden sier mellom 30.000 og 125.000).

Linn Stalsberg: Jeg feirer gjerne friheten. Men kan vi droppe nasjonalismen?

Mang en 17. mai har jeg drømt om å svøpe meg i tung ull og broderier. Og så leste jeg «Alle utlendinger har lukka gardiner» av Maria Navarro Skaranger. Boka handler om Marianna som går på ungdomsskolen på Romsås i Groruddalen, på samme side av byen men et stykke lenger nord enn der jeg gikk i sin tid. I kapittelet som handler om 17. mai, forteller hun:

«Hele Oslo var stappa med alle sossejentene som hadde kjøpt dyreste bunadene bare så skulle de se rikere ut, og jeg tenkte wollah, jeg egentlig er ganske glad for vi er de eneste med normale kjoler i byen, selv om selvfølgelig Isa så ut som hore og hadde klæsja et tonn sminke pluss de høyeste skoa i tillegg til turkise kjolen».

Boka ble berømt for den såkalte kebabnorsken, men jeg elsket den for overskuddet og de uventede, men kjentklingende beskrivelsene. Det var som om jeg var 15 og kunne se Karl Johan i 3D, alle bunadene fra ulike deler av landet, mens noen av oss gikk i vanlige kjoler.

Jeg innså at jeg ikke hadde tenkt over at det tross alt er en kobling mellom bunad og rikdom. Eller at man i hvert fall bare kan få seg bunad om man har noen titalls tusen på lur (eller foreldre med sparekonto).

Ellers er det typisk at tenåringsjenter alltid blir mål for klagingen, både i boka til Skaranger og i debattene i avisen. Enten de kommer fra vestkanten og ikke har syskjenbonn i Telemark eller har røtter i andre land. Kan ikke de bare få feire som alle andre?

Vi bunadsløse er en skrantende gruppe. I dag har 70 prosent av norske kvinner minst én bunad.

Er det ikke helt vilt at det omtrent forventes at man skal eie et så dyrt plagg. Jada, de kan vare hele livet, men det blir fortsatt kanskje tusen kroner i året? Jeg sier ikke at de ikke er flotte. Men bare innrøm at innkjøp av en veske til samme pris ville blitt latterliggjort.

Lars West Johnsen: Jeg tror knapt jeg har opplevd en så unison «er det mulig»-reaksjon som på dette Høyre-forslaget

Forfatteren Maria Navarro Skaranger fortalte i fjor i Klassekampen at hun alltid hadde vært sjalu på de bunadskledde. Da hun vant Bjørnson-stipendet på 25 000 brukte hun alle pengene på bunad. Hun ville også være med!

Det hadde sikkert jeg gjort også, om jeg fikk penger i hendene på riktig tidspunkt. I stedet rakk jeg å bli voksen og fornuftig før det kom tilbud om å få bunad som gave over noen år. Men da hadde jeg kjøpt leilighet og ville heller ha noen solide HTH-skap.

Nasjonalromantikken er ikke helt død, men den er ikke nødt til å koste bunadsskjorta. Det jeg setter aller mest pris på er at man kan kjøpe en 17. mai-sløyfe til 30 kroner i matbutikken og egentlig være ferdig pynta. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv, på nok en bunadsløs nasjonaldag. Det ser fryktelig varmt ut også.

Cornelia Kristiansen: Nav er sivilisasjon

Les flere kommentarer av Cornelia Kristiansen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Cornelia Kristiansen

Kommentator i Dagsavisen.