Nord-Korea er farligere enn Iran

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

De stormet over grensen i grålysningen, tusener av soldater støttet av stridsvogner og artilleri. Da mannjevningen var over, lå millioner av soldater og sivile igjen på slagmarken.

I dag er det 75 år siden Korea-krigen begynte. Blodbadet endte tre år senere med en våpenhvile, men ingen fredsavtale. 

I Seoul, hovedstaden i Sør-Korea, markeres Nord-Koreas plutselige angrep med en minneseremoni i nærvær av landets nye president. 

I Nord-Korea vil livet gå sin vante gang uten markeringer av noen art. Hvis da ikke Kim Jong-un, landets leder, igjen vil true med å sette USA i brann.

Formelt sett er de to koreanske statene fremdeles i krig. «Frykten for et nytt nordkoreansk angrep henger over oss som et Damokles-sverd», skriver en sørkoreansk kommentator. «Når skal vi kunne si til barna våre at krigsfaren er over?»

Demokrati oppnås ikke gjennom bomberegn

Både Sør-Korea og resten av verden ble tatt på sengen da Nord-Koreas Kim Il-sung blåste i kampluren 25. juni 1950. I løpet av noen timer trengte 135 000 nordkoreanske soldater inn i Sør-Korea. Stikk i strid med krigsbildet hevdet Kim at Nord-Korea var blitt et offer for «imperialistisk aggresjon», men FNs sikkerhetsråd var av en annen oppfatning.

Samme dag vedtok rådet en resolusjon med krav om øyeblikkelig nordkoreansk tilbaketrekning. I en ny resolusjon to dager senere oppfordret det medlemslandene til å gi militær assistanse til Sør-Korea. Vedtakene ble muliggjort av at Sovjetunionen på den tiden boikottet rådets forhandlinger.

USAs president Harry Truman beordret straks amerikanske stridskrefter til landet. Etter nye drøftinger besluttet FN å sende en felles styrke. Styrken ble sammensatt av mannskaper fra sytten land, men ble sterkt dominert av USA. 

I Kina mente Mao Zedong å se konturene av en ondsinnet imperialistisk sammensvergelse. «Vinner USA-imperialistene krigen, kan de bli så svimle av suksess at de vil true oss», advarte han. «Derfor må vi komme Nord-Korea til unnsetning.»

I Kina var borgerkrigen nettopp over, og kineserne lengtet etter fred. Flere av Maos nære medarbeidere var derfor lite lystne på et nytt krigstokt, men formannen fikk det siste ordet. Snart sto flere hundre tusen kinesiske soldater i Nord-Korea, ansikt til ansikt med sørkoreanerne og de allierte styrkene. 

De neste tre årene bølget kampene fram og tilbake, mens millioner av sivile flyktet hit og dit. Mange døde av sult og utmattelse, og ikke minst av kulde, for den koreanske vinteren kan være bitende kald.

Maos øverstkommanderende i Korea, general Peng Dehuai, forsøkte gang på gang å få partiledelsen til å forstå hvilke lidelser de kinesiske soldatene ble utsatt for. «Dere burde dra til fronten og se med egne øyne hva slags mat og klær soldatene har. For ikke å snakke om dødstallene! Hvorfor skal de ofre seg? Vi har ingen fly og bare noen få geværer.»

Tidlig i 1953 hadde Kina vel en million soldater i Korea, flere enn noensinne. Fronten hadde likevel stivnet der den begynte, ved den 38. breddegrad. Det var ikke mer å hente for noen av partene, aller minst for nordkoreanerne og dets «uovervinnelige» leder. 

Fred og frihet – med bomber

På slagmarken lå mellom fire og fem millioner døde, sivile som militære. Nesten en halv million kinesiske og nordkoreanske soldater var blitt drept, mens USA og FN-styrken hadde mistet mer enn hundre tusen mann.

Med våpenhvilen i juli 1953 fikk koreanerne en slags fred. En våpenhvilekommisjon ble opprettet, og tusener av krigsfanger ble utvekslet. 

For å redusere muligheten for nye sammenstøt ble partene enige om å etablere en demilitarisert sone (DMZ) på tvers av halvøya. Sonen, som er 250 kilometer lang og fire kilometer bred, er ubebodd og utmerker seg i dag med sitt rike dyre- og planteliv.

«DMZ er et tragisk resultat av historien, men også et naturens mirakel», sier en canadisk forsker. «Der menneskene er fraværende, blomstrer alt annet liv.»

Forsvarsevnen må styrkes enda mer

Men våpnene er ikke langt unna. Både Nord- og Sør-Korea er rustet til tennene. Ifølge sørkoreansk etterretning har regimet i nord nesten 1,3 millioner aktive soldater og en reservestyrke på 600.000 mann. 

Mellom tjue og tretti prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP) antas å gå til militære formål. Det skjer mens nesten halvparten av innbyggerne lider av underernæring.

Kim Jong-uns ambisiøse kjernefysiske program sluker åpenbart mye av pengene. Dagens Nord-Korea anses for å være en atommakt, skjønt ikke på samme nivå som de etablerte atommaktene med USA i spissen. Ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI har landet rundt femti atomstridshoder og materiale til å bygge ytterligere nitti. 

Det er også i stand til montere stridshodene på noen av sine nyutviklede raketter. De største har en rekkevidde på mer enn 12.000 kilometer og kan nå USA.

Fra bøddel til bestevenn

De siste dagene har USAs angrep på Irans atomanlegg preget nyhetene. Nord-Korea er åpenbart kommet mye lenger enn iranerne med sitt kjernefysiske program. I sin første termin som president forsøkte Donald Trump å snakke Kim Jong-un til rette, og møtene mellom dem fikk stor internasjonal publisitet. Men det ble med håndtrykkene, smilene og blitslampene, og snart var alt som før.

I ettertid har Trump mang en gang fått høre at hans Nord-Korea-diplomati var en flopp. Tidligere i denne måneden forsøkte han å gjenåpne dialogen ved å sende et brev til Kim Jong-un via Nord-Koreas FN-representasjon i New York. Men nordkoreanerne nektet visstnok å motta brevet.

Kan Nord-Korea bli Trumps neste offer?

Mange tviler og hevder det vil være for risikabelt, både fordi Nord-Korea er kommet for langt og nordkoreanerne har en venn i atommakten Kina. I likhet med Mao er Xi Jinping ytterst var for nærgående amerikanere i Stillehavets vestlige del og på den koreanske halvøy i særdeleshet. Et amerikansk angrep på Nord-Korea kan i verste fall føre til at USA havner i krig med Kina.

USA har i årenes løp forsøkt å overtale Kina til å bruke sin innflytelse til å legge bånd på Nord-Korea – med magert resultat. Sett utenfra kan det virke som om lederne i Beijing vegrer seg for å ta i bruk sitt hele og fulle repertoar for å temme sin viltre nabo. 

Dermed kan Kim Jong-un fortsette å le høyt, samtidig som han truer Sør-Korea og USA med død og fortapelse.

Jakten på fred og mineraler