Latinamerikansk samling mot Trump?

Det var en gang det var progressivt å være frihandelsmotstander. På 1990-tallet samlet kritikken av frihandel venstresida i Latin-Amerika. Det ble solidaritetskampanjer over hele verden da motstandsbevegelsen Zapatistene i 1994 erklærte krig mot den mexicanske staten, på dagen da frihandelsavtalen med Canada og USA ble iverksatt. Nå er det Trump som fører kamp mot frihandel, parallelt med en ufordekt imperialisme. Hva kan en progressiv venstreside samles om nå?

I fire tiår har «nyliberalismen» vært den latinamerikanske venstresida sin felles fiende. Den kom gjennom privatisering av offentlige tjenester, åpning av finansmarkeder og handelsliberalisering fra 1980-tallet og fremover. Det var særlig undertegningen av NAFTA-avtalen mellom USA, Mexico og Canada i 1994 og forslaget om å utvide den til å omfatte begge de amerikanske kontinentene i det All-Amerikanske Frihandelsområdet, som mobiliserte bredt. Motstanderne fryktet både dyre og utilgjengelige offentlige tjenester, tap av arbeidsplasser i industri og småbedrifter, miljøkonsekvenser og utarming av småbøndenes livsvilkår.

Det All-Amerikanske Frihandelsområdet ble aldri noe av, siden USA nektet å gå med på Brasil sin betingelse om at USA måtte slutte med sine gigantiske landbrukssubsidier. Men ellers ble resultatene blandet: NAFTA rammet, som fryktet, det tradisjonelle landbruket hardt. Rundt én million mexicanske jordbruksarbeidsplasser gikk tapt de første årene. Og selv om NAFTA har fordoblet antall industriarbeidsplasser i Mexico, er lønningene relativt lave for de fleste.

I Latin-Amerika for øvrig var resultatene ujevne, ikke minst fordi de økonomiske tiltakene ble innført på svært ulike måter; i noen land demokratisk og innenfor rammene av en rettsstat, i andre land akkompagnert av korrupsjon og maktkonsentrasjon. Men selv om både tiltakene og motivene var ulike, ble de kalt «nyliberalisme». Det ble etter hvert synonymt med imperialisme, grådighet og maktmisbruk. Bare ordet kunne mobilisere raseri hos folkemassene.

Det skjønte selvsagt også politiske ledere med en autokrat i magen. Å definere seg selv som motstander av «nyliberalismen» kunne gi ganske fritt leide til andre former for maktmisbruk og innskrenkning av rettigheter. For folk som hadde sett den gamle eliten bruke nyliberalismens mantra om en «mindre stat» for å tappe staten og sikre sine egne privilegier var det lett å tilgi maktmisbruket til både Chávez i Venezuela, Ortega i Nicaragua, og Kircnher i Argentina så lenge nyliberalismen ble bekjempet.

Les også: Arbeidsfolk stemte på Donald Trump. Nå fratar han dem rettigheter

Paradoksene ved å bygge en felles front på motstanden mot et såpass tvetydig begrep ble tydelige allerede under forrige Trump-periode. Da sto daværende president i Mexico, Andrés Manuel López Obrador, i front for å forsvare landet mot Trumps angrep på NAFTA – en avtale han selv hadde kjempet imot siden nittitallet. Nå har Trumps nye tollkrig gjort det enda klarere hvor sårbart det er å bygge et felles prosjekt på å være imot noe, uten en felles visjon om hva man er for.

Så langt har derfor reaksjonene fra Latin-Amerika vært forutsigbart fragmenterte. Hvert land har gjort som de fleste andre land i verden: prøvd å sikre dialog med USA og krysset fingrene for at konsekvensene for deres eget land blir å leve med. Med unntak av Mexico slapp Latin-Amerika relativt lett unna Trumps siste krakilske runde med tollsatser siden de fleste landene har handelsunderskudd med USA. Men andre trusler, som deportasjoner og direkte annektering som i tilfellet Panama, er dagligdags.

For å imøtegå dette ble det holdt toppmøte i Fellesskapet for de latinamerikanske og karibiske statene (CELAC) i Honduras for et par uker siden. Flere av regionens viktigste ledere uteble imidlertid, ikke bare Trump-supporterne Javier Milei i Argentina og El Salvadors Nayib Bukele. Slutterklæringen ble en tafatt affære der man først og fremst var enige i å være imot USAs politikk, og da særlig ensidige handelshindre.

Les også: Helge Simonnes skriver om Et råere Kristelig Folkeparti

Så hvordan kunne en felles visjon se ut? Latin-Amerika mangler ikke felles utfordringer, og det finnes både tradisjoner for samarbeid og ideer til løsninger utover frihandelsmotstand. Et viktig prinsipp måtte være å bygge et fellesskap basert på avtaler og institusjoner, ikke enkeltlederes intuisjoner og maktambisjoner. Et annet er å styrke handelsrelasjoner, og bruke avtalene til å skape reell utvikling og fordeling. Felles regler og skattlegging av transnasjonale selskaper, som blant annet Brasils president har foreslått, er også sentralt.

Det som har manglet til nå er lederskap. Et lite lyspunkt er det at Mexicos Claudia Sheinbaum ikke bare har vist lederskap i møte med Trump, men også internasjonal og regionalt. Også Brasils og Chiles presidenter har tatt initiativer til internasjonalt samarbeid både innad i Latin-Amerika og med verden for øvrig.

Det blir nok ingen solidaritetskampanjer til støtte for internasjonale avtaler og samarbeid, slik frihandelsmotstanderne fikk i sin tid. Men i en verden der populismen er blitt maktens språk er kanskje nettopp internasjonale institusjonsbyggere våre nye helter.

Les flere kommentarer av Benedicte Bull

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Benedicte Bull

Benedicte Bull er statsviter med Latin-Amerika som sitt spesialområde