Kina passerer 100 millioner partimedlemmer

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Nyheten ble sluppet tirsdag og presentert på avisenes forsider. 

Ifølge Folkets Dagblad var medlemstallet ved utgangen av 2024 hele 100,27 millioner. Den magiske grensen ble overskredet etter at mer enn to millioner kinesere sluttet seg til partiet i året som gikk. 

Kommunistpartiets politbyrå har de siste dagene sittet i møte i Beijing. Politbyrået består av 24 gravalvorlige menn som alle har sverget troskap til partisjef Xi Jinping og hans tanker. Møtet ble naturligvis ledet av Xi, har styrt folk og land siden 2012. 

Partiavisene skriver at den sterke veksten i medlemstallet er «et ugjendrivelig bevis» på kommunistpartiets «korrekte politikk». Men kvantitet borger ikke nødvendigvis for kvalitet, og kampen mot korrupsjonen – i og utenfor partiet – er fremdeles høyt prioritert.

Fjoråret ble et særdeles travelt år for sentralkomiteens disiplinærkommisjon. Både små og store fisker gikk i garnet, ja selv flere av Xis nære medarbeidere. 

Det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet i Shanghai i 1921. Bare 13 edsvorne menn deltok på det hemmelige møtet. Fra Hunan-provinsen kom en ung mann med rundt ansikt, høy panne og svart, flagrende hår. Han var 27 år og het Mao Zedong. Lite tyder på at han spilte noen viktig rolle på møtet, men han skulle ta sitt monn igjen senere. 

Chen Duxiu ble valgt til partiets første leder. Han var universitetsprofessor og 14 år eldre enn Mao. «Å, unge menn av Kina!» hadde han skrevet i en artikkel i 1915. «Kan dere forstå meg? Fem av ti som jeg møter, er unge av alder, men gamle av sinn … Når dette rammer en kropp, dør den. Når dette rammer et samfunn, dør også samfunnet.» 

På sin første arbeidsdag konstaterte Chen at partiet hadde bare 57 medlemmer. De neste årene vokste partiet jevnt og trutt, og men først med Japans invasjon i 1937 fikk det kraftig vind i seilene. Da verdenskrigen var over åtte år senere, hadde det 1 million medlemmer. I 1949, da Mao endelig grep makten, var det tre ganger så mange. 

Mao var ikke sen om å forby all opposisjon. 

Dermed ble kommunistpartiet enerådende, og medlemskap i partiet ble både en politisk lojalitetserklæring og en vei til karriere i offentlig tjeneste. Da den stridbare formannen sovnet inn i 1976, ble medlemstallet anslått til 35 millioner. Medlemsveksten de siste tiårene kan delvis forklares med den sterke økningen i folketallet, fra 930 millioner i 1976 til 1430 millioner i 2024. 

Den skyldes også at partiet har åpnet dørene for nye yrkesgrupper. 

Tidlig på 2000-tallet fikk private entreprenører formelt lov til å bli medlemmer. Jiang Zemin, som den gang var partileder, argumenterte med at Kina var i endring, og at landets nye klasse av privatkapitalister også måtte få et ord med i laget. Og slik gikk det. Både små og store kapitalister ble sluppet inn. «Det er bedre å ha dem innenfor enn utenfor», lød omkvedet. 

Tanken var nok god, men med større mangfold i rekkene ble det vanskeligere å holde korrupsjonen i sjakk.

Forfallet som mange mente å se, var litt av bakgrunnen for Xi Jinpings maktovertakelse i 2012. Xi forlangte mer disiplin i rekkene og startet umiddelbart en landsomfattende kampanje mot korrupsjon, sløsing og umoral. Likevel fortsatte partiet å vokse, og nå er altså 100-millionersmerket passert. Den ferske oversikten fra politbyrået forteller ikke hvor mange av medlemmene som er «kapitalister», men ifølge kinesiske medier er 30–35 prosent av landets private næringsdrivende partimedlemmer. 

Det er – får vi tro – en garanti for at Kina vil fortsette å praktisere en blandingsøkonomi.

Ifølge flere anslag kommer vel 60 prosent av landets verdiskaping fra private selskaper. Blant de største kapitalistene i partiet finner vi Jack Ma, kjent som grunnlegger av Ali Baba-gruppen og god for 114 milliarder amerikanske dollar. I tillegg kommer et kobbel av andre milliardærer som har tjent seg søkkrike på alt fra flaskevann til høyteknologi. Flere av dem er også medlemmer av landets nasjonalforsamling, Den nasjonale folkekongressen. 

Mange av partiets karrierepolitikere har også klart å rake til seg store verdier ved hjelp av lysskye transaksjoner. Noen er avslørt og sitter bak lås og slå, andre ikke. 

Selv om partiets medlemstall har passert 100 millioner – og partiavisene jubler – kan det bli vanskelig å opprettholde disiplinen i det lange løp. Xi Jinping og hans kolleger står over stadige veivalg hvor samholdet settes på prøve. 

Et stort antall kinesiske næringsdrivende har for eksempel en åpenbar interesse av å avslutte handelskrigen med USA og gjenoppta eksporten til utlandet. Men Xi har mange hensyn å ta og må se seg om til både høyre og venstre. Aller minst ønsker han å fremstå som svak i mannjevningen med Donald Trump.

Det er liten tvil om at handelskrigen har satt kinesisk økonomi tilbake. 

Reisende som har besøkt landet i den senere tid, forteller om eksportbedrifter med laber aktivitet, millioner av usolgte boligenheter og økende arbeidsledighet. Xi Jinpings svar har vært å oppfordre kineserne til å «spise bitterhet» og tåle de vanskeligheter som måtte komme. 

Å «spise bitterhet» i et begrenset tidsrom er kanskje mulig, men ikke i det lange løp. 

Verdens største kommunistparti må derfor samle seg om en strategi for å komme ut av uføret. Politbyråmøtet i forrige uke ga ikke noe svar, men endte i stedet med formaninger om å styrke koordineringen mellom partiets øverste organer og stå sammen i en krevende tid. 

Den siste måneden har det svirret rykter både i og utenfor Kina om at Xi kan være i vanskeligheter. Ryktene fikk næring fordi han ikke viste seg offentlig i en toukersperiode i månedsskiftet mai-juni. Da han endelig dukket opp for å motta Belarus’ diktator Aleksandr Lukasjenko, så han ut som en slagen mann, skriver Gregory W. Slayton, en tidligere amerikansk diplomat, i avisen New York Post. Møtet ble til alt overmål ikke holdt i Folkets store hall, slik vanlig er, men i partiledelsens lukkede boligområde i Beijing.

Konklusjonen får være: 

Til tross for sin friere økonomi, store befolkning og sine mange partimedlemmer forblir Kina noe for seg selv – nokså lukket, hemmelighetsfullt og vanskelig å forstå.

Teksten ble først publisert på Torbjørn Færøviks Facebook-side.

Før valget var hun optimist. Nå frykter hun å havne i fengsel

– Det står om minutter for de minste barna