Hvem skal ut?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er vokst opp i området, og det begynte allerede den gang jeg var ei lita jente. Følelsen av fortrengning. Noen skulle ut!

På 80-tallet var Tøyen i grunnen ganske homogent. Vi som vokste opp der, kjente på kroppen at det var et nabolag med utfordringer. Men det var også en plass med fellesskap, mangfold og bra folk. Arbeidsfolk. Foreldra våre var arbeidsinnvandrere eller hadde som min egen mor, mange generasjoner med østkantfolk bak seg.

De som hadde jobb var i lavtlønnsyrker i service, omsorg og fabrikk. De som ikke jobba sto i kø utafor Postkontoret på Tøyensenteret den dagen trygda kom. Det lukta trappevask etter mora mi som var renholdsarbeider.

Postkontoret har i dag blitt en ganske okay bar. Senteret har skifta navn til Torg. Men blokka jeg løp inn og ut av, og til oldemora mi hele oppveksten, står igjen som et monumentalt spøkelseshus til minne om dem som måtte vekk da Tøyen skulle få et ansiktsløft.

Nå står Grønland for tur. Når beboere som Jørgen Gaardvik, som har leid på Grønland i 22 år, må se seg om etter et nytt hjem fordi "utleier har andre planer for leiligheten, mest sannsynlig salg." så lukter det kjent av gentrifiseringsprosesser. Eller når lokalbutikker forsvinner eller frykter for driften, og det kommer kjeder og barer med IPA i stedet for vanlig pils på tapp, veit vi at sprøyta med Restylan ligger klar for injisering.

Det burde flaske seg

Allerede i 2019 måtte den lokale institusjonen Ivars Kro stenge dørene etter den siste dansen. Eier og driver Mustafa Ümit Yalcin hadde gjennom 20 år holdt åpent med livemusikk 365 dager i året. Husa bursdager, 17. mai, jul, forlovelser, bryllup og minnestund. Nå frykter Hassan for fremtiden til den lille kaffebaren sin på Grønland.

Det er i grunnen verken nye steder med flere merker for øl eller de som flytter inn som er problemet. Det er hvem som presses ut.

Dette tilsløres med ordbruk om «løft», «trygghet», «opprustning» og «mangfold». Mens det som egentlig skjer er at byutviklinga i Oslo i stadig større grad styres av private aktører med kommersielle mål, ikke sosiale.

I sin bok Tøyengata beskriver samfunnsgeograf Tone Huse hvordan det i Oslo fortelles om at bydelene i indre øst er «løftet», med ressurssterke beboere som motkraft til både forslumming og gettodannelse. «Innenfor disse rammene blir fortrenging og utestenging av lavtlønnsgrupper sjelden diskutert» (Huse, 2010, s. 198).

Du kan sminke Grønland. Kalle det et løft. Du kan spraye mørke betongvegger med flotte veggmalerier og bruke pene begreper om byutvikling og mangfold. Men vi som har bodd i sentrum ei stund veit i grunnen hva dette dreier seg om. Det er ukesluttepisoden av Paradise Hotel, der vi alle venter spent. Hvem skal ut?

Nikolai Torgersen har i boka Gater jeg har levd beskrevet gentrifiseringa av Rodeløkka så nydelig og fælt at jeg begynte å grine da jeg leste det:

«På urettferdig vis skulle alt gjøres rettferdig, for de som hadde ressursene. Middelklassemonsteret vokste i alle retninger, og alt skulle tilpasses og optimaliseres, barnas og de voksnes liv skulle samkjøres og bli til ett, og det å slite, helt tydelig og synlig for alle rundt, var ikke lenger godtatt. (…) Den komforthungrige middelklassen med sin dominerende definisjonsmakt presset sin bekvemmelighetstrang over på normene, og litt etter litt var det ikke lenger rom for det uperfekte.»

I bunn og grunn handler det hele om kapital. Det handler om opprydning og oppgradering. Not in my backyard – anymore! Men jeg klarer ikke fri meg fra at det også dypest sett handler om hvordan de med makt og penger ser på dem med mindre av det.

Menneskeliv på billigsalg

Da Tøyen skulle løftes i 2013, var et av punktene i en tipunktsplan at antallet kommunale leiligheter på Tøyen skulle reduseres. Alle beboerne i den gamle blokka til oldemora mi måtte derfor flyttes.

Beboere som hadde bodd der i flere tiår fikk beskjed om at de måtte ut. Fra den blokka hadde barndomsvenner av meg gått til første skoledag. Mammaer hadde hengt klassebilder og tegninger på veggene.

Sjøl hadde jeg sitti på det trygge fanget til oldemor, hver gang jeg trengte det gjennom hele barndommen. Fått brødskiver med kaviar på emaljerte asjetter og saft i kjøkkenglass.

På balkongen var det alltid sol, hvite plastmøbler, grønt plastteppe, som minna om gress, og røde petuniaer i alle kasser. Oldemor flytta på sjukehjem på Kampen lenge før tømminga. Hennes tidligere nabo Solfrid blei tvangsflytta etter 39 år.

I dag støttes balkongene opp av store jernstenger så de ikke skal falle sammen. Blokka har stått tom siden 2014. Petuniaene har for lengst visna og det løper ikke lenger spente føtter ned trappende mot første skoledag.

Til forskjell fra realityshow er i grunnen ikke spenninga så stor rundt hvem som taper finalen i bydel Gamle Oslo. Vi har sett det spille seg ut over årtier. Det er forutsigbart og bestemt hvem som skal i ilden.

Dette er villet politikk, rett og slett. Den som slipper kula stikker av med gevinsten. Og her er det fattigfolk som taper og skal UT.

Nord-Norge kan bli vinneren