Da jeg møtte Putin. Eller i alle fall en som lignet

Dette er Dagsavisens Innfall-spalte. Kan inneholde spor av satire og sarkasme.

Sommerferien er snart over for de fleste, og det er tid for ettertanke. Hva har vi egentlig opplevd i sommer, bortsett fra å diskutere solbrilletyverier og skogbranner i Sør-Europa? Selv har jeg tenkt litt på en portugisisk mann vi møtte på et hotell ved Algarvekysten. La oss kalle ham Putin.

For det var det vi døpte ham, «Putin». Det skjedde allerede den første kvelden vi kom til denne badebyen ved kysten, og vi fikk øye på en morsk, godt voksen mann bak skranken i hotellresepsjonen. Han lignet virkelig på Russlands president Vladimir Putin. Det var noe med det kjølige blikket, det tynne håret, den gretne minen og ikke minst kroppsspråket, som utstrålte en selvgod «ja, for her er det jeg som er sjefen!»-holdning.

Men det var ikke bare utseendet hans som førte til kallenavnet. Det var hans post-sovjetiske, autoritære tilnærming til service overfor oss litt tandre skandinaviske turister. «Kan vi få kjøpe en flaske vann her?» spurte min venn. «Nei!», bjeffet Mr. Putin. «Men det er sent på kvelden, supermarkedet er stengt, og det lå ingen vannflaske i kjøleskapet da vi kom på rommet …», godsnakket min venn. Mr. Putin holdt på sitt. «Nei!» gjentok han. «No water!»

Hotell-leiligheten var ellers en katastrofe. Den var gammel og slitt og hadde nok ikke blitt vedlikeholdt på denne siden av tusenårsskiftet. Dessuten manglet den det meste, og lå langt unna alt. Vi bestemte oss for å be om å få bytte rom. Vi gikk bort resepsjonen. Der sto en nervøs ung dame med briller. Hun ble tydelig urolig da hun hørte hva vi ville. «Jeg må hente sjefen min», sa hun. Der kom Mr. Putin, som straks fikk et vaktsomt uttrykk i ansiktet da han gjenkjente den frekke vannflaske-familien. Kunne vi få bytte rom? «Nei!» sa Mr. Putin. «Ok, men kanskje senere i uka …?» prøvde vi. «Nei!» sa Mr. Putin.

Hadde han enda latt som om han undersøkte muligheten. Mr. Putin kunne tatt fram en fillete kladdebok og studert den nøye, for så å si: «Nei, beklager så mye, det er virkelig helt fullbooket. Det lar seg dessverre ikke gjøre». Da hadde vi følt oss sett, og hadde sikkert ikke døpt ham for Mr. Putin.

På en annen side: Er overstrømmende, amerikansk service noe bedre? Hver morgen på et cruise vi var på ble vi overfalt av nesten hysterisk muntre ansatte som skrek inn i ørene våre: «Good morning!» «How ARE you today?» «Can I help you?» Sånn sett var det noe befriende over Mr. Putins ærlige og direkte «nei!».

Ok, han var litt røff i kantene. Men kanskje han innerst inne var en øm og varmhjertet mann, som varsomt og stolt bar små barnebarn på armen? Som egentlig bare ønsket seg kjærlighet og fred på jord? Jeg smilte forståelsesfullt til Mr. Putin, som plutselig kom brasende inn i spisesalen med en tralle full av skitne tallerkener. «Dere må gå! Bare fem minutter til vi stenger!» brølte han. «FEM MINUTTER!».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen