Jeg dro på åpninga av miljøhovedstadsåret, så du skal få slippe

En slask på høytidelig åpning: Oslo er Europeisk Miljøhovedstad for 2019. Men hva er egentlig vitsen?

– Dette er en stor ære for hele befolkningen i Oslo.

Det sa Raymond Johansen, byrådsleder og mannen med aller mest prestisje knytta til at Oslo er europeisk miljøhovedstad for 2019. 

Mon det. Hele befolkningen i Oslo har ikke vist de helt store tegnene på at vi tenker på det som en enorm ære så langt. Men på Rådhuset i dag skulle året åpnes med brask, bram og veldig store tv-skjermer. 

Men først: Et pressemøte. Med den europeiske kommisæren (det er omtrent det samme som en minister, tror jeg) for miljø. Riktignok synes ikke EU at miljø er SÅ sjukt viktig, så han er også kommisær for fiskeri og maritime affærer. Men uansett. Karmenu Vella heter han, og er fra Malta. I tillegg var ordføreren i Nijmegen (Hubert Bruls) der, ordføreren i Lisboa (Fernando Medina), og vår egen miljø (OG samferdsels)-byråd Lan Marie Berg.

Vi journalister som hadde dristes oss til Oslo Rådhus denne dagen hadde blitt sniffa på av bombehunder (hvilket jeg aldri har opplevd før, men det er åpenbart at miljøhovedstad krever sikring mer enn det meste), før vi fikk lov til å høre politikere ramse selvfølgeligheter om miljø og bærekraft. 

– Vi håper dette vil skape enda større engasjement for å ta vare på miljøet, sa Raymond Johansen.

– Jeg tror Oslo har drømt om å bli en europeisk miljøhovedstad, sa EUs mann Vella.

(Han har nok rett i det. I hvert fall hvis han med Oslo mener "folk i Rådhuset")

Hubert Bruls, ordføreren i Nijmegen, fortalte en dårlig vits som Raymond var høflig nok til å le av. Fernando Medina fra Lisboa snakket om at miljø er viktig, ikke bare for framtida, men også i dag. 

– En grønn by er en bedre by, sa Lan Marie Berg, som i det minste med sitt blotte utseende gjorde sitt for å ødelegge gubbefesten.

Kongelig ventetid

Vi skulle måtte vente lenge før selve seremonien var i gang. Du skjønner. Sjølveste krompen og dronninga var invitert. Så vi måtte alle stå pent og reise oss mens de dro beina inn i rådhussalen og selve arrangementet kunne starte. Sånn er nå en gang denne styringsformen vi har valgt oss i dette landet. Men når de endelig får satt seg, så går arrangementet i gang. Og vi får se en video av en øko-hipster som løper rundt i byen med zoom-opptakeren sin for å sample trommelyder og lage bakgrunnsmusikk. Litt sånn som folk holder på når de har fått seg sin første sampler, bare med hele videoteamet til Bymiljøetaten eller noe.

Ordfører Marianne Borgen tar scenen, og gleder oss alle med ordene "Finally the day has come!" Vi skal visst starte et eventyr. 

Og det eventyret har ført Iman Meskini og Gina Gylver til scenen i Rådhushallen. Førstnevnte er best kjent som Sana i Skam og er dessuten opptatt av klær og gjenbruk og miljøvennlige tekstiler. Sistnevnte er tidligere leder i Oslo Natur og Ungdom, og fikk vekket engasjementet sitt da hun bodde et år på Madagaskar. I dag er hun utvekslingsstudent i Granada. 

De to skal introdusere Raymond Johansen. Byrådslederen forteller om da han vokste opp i et lite trehus på Rodeløkka, med utedo og uten varmtvann. Og om da han flyttet til drabantby, og bilen var blitt symbolet på framskritt.

Det høres kanskje litt ut som Monty Python-sketsjen med han som er født i en skoeske midt i veien og ble drept flere ganger før han måtte gå til skolen. Men Raymond kan kunsten å holde en tale. Ulikt flere av sine internasjonale kolleger, for å si det sånn.

– Onkelen min jobba på havna, og de dumpet gift i sjøen hver dag. I dag er sjøen blitt åpnet igjen. Vi kan bade i Oslo igjen. Vi må ta nye skritt, for å gjøre byen mer levbar, sa Raymond.

Men som enhver god miljøverner er også han opptatt av gjenbruk. Også av talepunkter. "Miljøet kan ikke overlates til andre folk, i en annen tid på et annet sted", sa han. "Vi er den første generasjonen som kan se klimaendringene med våre egne øyne. Og den siste generasjonen som kan gjøre noe med det", sa han også. Det er nesten så jeg føler jeg har hørt det før, gitt.

Moddy og Mæland

Lurer du på hva alle pengene i miljøåret går til? Både fest og moro, og dans om frø!

Så var det EU-kommisæren for fiskeri og sånt som skulle snakke. – Dette er en stor dag for Oslo, mente han. Om prisen han sjøl er ansvarlig for, altså. Etter tjue-tredve minutter (målt etter hvordan det føltes) ble han ferdig. Så fikk vi se en video med en budsykkel-sjåfør som liker veldig godt at det er vanskelig å kjøre bil i Oslo.

Men ikke alt skulle være kjedelig! Alles favoritt-krølltopp fra nord, Moddy, kom og sang for oss.

Før Monica Mæland, alles favoritt-moderniseringsminister fra Bergen, kom og holdt tale. Hun la særlig vekt på det gode uformelle samarbeidet Oslo og regjeringen har med seks andre byer. Det var litt pussig. 

Vi fikk dessuten se Evelyn Rasmussen Osazuwa drive miljø-slampoesi, en film med en dame fra Oslo Elveforum som ble jublende glad da hun kastet et høstblad i en elv, og en panelsamtale mellom nevnte miljøaktivist Gina, nevnte byråd Lan Marie Berg og nevnte Skam-skuespiller Meskini. 

Byråd Berg fortalte om sin ungdom som aktivist.

– Men jeg føler meg ikke mindre aktivist nå, sa hun.

– Hvorfor er du aktivist, og hvorfor er aktivisme så viktig, spurte Meskini, som for virkelig å demonstrere hva et ledende spørsmål er.

Gina forklarte at hun som aktivist en gang hadde bestemt seg for at hun aldri, aldri skulle bli politiker.

– Men hvis det er èn person som kan overbevise meg om at man ikke trenger å kompromisse for å være politiker, så er det deg Lan, sa hun. Bromance <3

For å avslutte det hele, og virkelig starte opp miljøhovedstadsåret, skulle det gjøres en stor gest. En fysisk manifestasjon av at Oslo nå blir selveste europeisk miljøhovedstad. For å gjøre det valgte de å vise fram en "book of green", eller noe sånt. En barnebok, av den typen hvor det vanligvis kommer papirmonstre ut av når man åpner en side, skal her vise fram de forskjellige miljøhovedstadene. 

Anerkjennelse av miljøet

Men ... innimellom alt sammen fikk jeg noen ord med miljøbyråd Berg. Jeg hadde nemlig ett spørsmål jeg bare måtte få svar på:

– Hva er vitsen?

– Hva? Vitsen?

– Ja, hva er hensikten med alt dette? 

– Det er en veldig hyggelig anerkjennelse av miljøet. 

(Det tror jeg, i parantes bemerket, at at miljøet er glad for. Endelig anerkjent. Men det kan jo være miljøet har andre drømmer og håp enn akkurat anerkjennelse)

– Mye av poenget med kåringen av europeisk miljøhovedstad er jo at byer skal kunne lære av hverandre.

– Men ... blir miljøet noe bedre av disse arrangementene?

– Ja. Det tror jeg. Sett i perspektiv, vi bruker mye penger på å løfte statusen til kultur og idrett også. Miljøhovedstadsåret er en anledning til å løfte ulike miljøinitiativer.

– Det er mye penger, da?

– De 118 millionene kan sees på som en katalysator for fokus på grønne løsninger. 

– At det var?

– Det er en kjempemulighet for Oslo til å lære av andre byer. Og gjøre byer grønnere. Når man vinner EM i miljø, så hadde det jo vært trist om man ikke skulle bruke penger på det. 

– Det tror jeg er bra for byen.

--

PS: Litt artig var det likevel at Fritjof Nansens plass, som det sittende byrådet med stor stolthet har gjort bilfri, var stappfull av biler i kveld. Sånn er det når det kommer viktige folk på miljøfest!