SAMLET I SORGEN: Fredag 29. juli 2011 ble Bano Abobakar Rashid (18) gravlagt i Nesodden kirke. Presten og imamen samarbeidet om begravelsesseremonien. - Vi må bygge ned spenningene dersom vi skal leve sammen i et multietnisk og multikulturelt samfunn, sier imam Senaid Kobilica. FOTO: ODD ANDERSEN/NTB SCANPIX

- Vi følte den samme sorgen

Presten og imamen gravla Bano (18) sammen etter Utøya-tragedien. De tror Norge er mer sammensveiset etter terrorangrepet.

- Uansett religion eller tilhørighet følte vi den samme sorgen, sier imam og leder av Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica.

Kobilica og sogneprest Anne Marit Tronvik fra Nesodden samarbeidet om begravelsen til Bano Rashid (18) som ble drept på Utøya. For det fikk presten og imamen Stortingets presselosjes toleransepris for 2011. Bano var den første som ble begravet etter Utøya.

- Vi sto sammen i sjokket og sorgen, uavhengig av hvilken religion eller hvilket livssyn vi hadde, sier Tronvik.

De to religiøse lederne mener det er mer som binder oss sammen enn det er som støter oss fra hverandre. Dagsavisen har snakket med dem om sorgen, fellesskapet og veien videre etter 22. juli.

Vi skrur tida nesten ett år tilbake. Det er en uke siden Breivik skjøt og drepte 69 på Utøya og sprengte bomben som drepte åtte i regjeringskvartalet. Breivik mener det er krig mellom Vesten og muslimer i Europa, han bruker aksjonen for å spre sitt hatbudskap. Norge har aldri før vært rammet av terror. Nasjonen er i sjokk.

18 år gamle Bano Rashid fra Nesodden ble skutt og drept av Breivik på Kjærlighetsstien på Utøya. AUF-eren Bano viet sitt liv til å kjempe for demokrati og antirasisme, og var kandidat i det påfølgende kommunevalget på Nesodden. Lillesøsteren Lara Rashid var også på Utøya, men klarte å flykte fra gjerningsmannen og overlevde.

En uke etter angrepet, fredag 29. juli 2011, ble Bano gravlagt i Nesodden kirke. Det ble både en kristen og en muslimsk seremoni. Presten og imamen samarbeidet.

 

Hvordan var begravelsen?

Kobilica: - Først og fremst var det viktig å være med familien i sorgen. Jeg bestemte meg for å prioritere dette over alt annet. Det er ikke første gang jeg er i kirken under en begravelse. Det er ikke så vanlig å ha muslimsk begravelse delvis i en kirke, men det er ikke uakseptabelt.

Er en slik begravelse som dere 
gjennomførte blitt gjort før?

Tronvik: - Ikke det vi visste om i hvert fall. Men det handler om å være til stede for de sørgende. Banos familie er muslimer og flere kom tilreisende fra andre land og fylte kirken sammen med lokalbefolkningen. Banos familie ønsket å ha en vanlig kristen seremoni i kirken, samtidig som den muslimske familien fikk ta avskjed nede ved graven, slik det var naturlig for dem.

Hvordan var stemningen?

Tronvik: - Det var naturlig nok en tung og trykket stemning i kirken.

Kobilica: - Folk var fortsatt i sjokk.

Tronvik: - Det gikk jo så fort. Fra tidlig lørdag morgen visste vi at Bano var savnet. Onsdag morgen fikk vi vite at hun var identifisert som omkommet. Torsdag morgen ble jeg kontaktet av familien hennes, og fredag morgen skulle det være gravferd. Så det gikk fort, derfor var sjokket definitivt til stede.

Kobilica: - Jeg har erfaringer med muslimske begravelser hvor mange ikke-muslimer deltar. Det er spesielt å se hvor tett vi er på hverandre.

Hvordan da?

Kobilica: - Vi deler mye når vi lever sammen. Uansett om jeg er muslim, kristen eller ikke tror, så er vi blitt avhengige av hverandre. Vår kommunikasjon og daglige kontakt er preget av forskjellene, men det fungerer. Så du merker at alle, uansett religion eller religiøs tilhørighet føler samme sorg. Man kjenner det på kroppen.

Hvordan var det å stå sammen i det triste?

Tronvik: - Det var sterkt. Vi er mennesker, og vi lever under samme vilkår. Det å oppleve et sjokk og en sorg som dette går inn på oss, uansett hvilken religion eller hvilket livssyn vi har.

Hvordan så dere samholdet?

Tronvik: - Begravelsen ble et symbol på at vi ikke vil la Behring Breiviks tanker slå rot i oss. Vi vil motarbeide det. Vi ønsker mangfoldet. Det var noe av det som også lå i min tanke da jeg sa ja til en slik todelt seremoni.

Kobilica: - Dette var nærmest en demonstrasjon mot rasisme og diskriminering. Faktisk er dette en slags illustrasjon av den dialogen vi har hatt lenge i Norge.

Blir man mindre redd for hverandre om man har grått sammen?

Tronvik: - Ja, det tror jeg. Vi har delt noe nært sammen.

Kobilica: - Absolutt.

Tronvik: - Ved å ta del i hverandres liv blir vi bedre kjent med hverandre. Når jeg er trygg på hva jeg selv står for og møter andre med respekt og åpenhet kan jeg lære mer om hvordan andre mennesker tror og lever. Det tror jeg er viktig for at vi skal kunne ha et godt samfunn videre.

Kobilica: - Når man er trygg på seg selv, sin identitet og overbevisning, er det ikke noe problem å akseptere andre.

Hvordan var det å følge med 
på rettssaken?

Kobilica: - I utgangspunktet kan jeg ikke snakke om dette uten å nevne at jeg kommer fra Bosnia, og at jeg personlig har gått gjennom det samme helvetet som skjedde 22. juli. Det som er ekstra vondt for meg og alle bosniere er at de var vitne til det samme hat og samme praksis, samme ondskap, som vi hadde under massakrene i Bosnia. Vi sier alltid «never again». Vi sa det etter Holocaust og etter folkemordet i Srebrenica. Likevel ser vi at ondskapen kommer igjen og igjen. Det er tre markeringer av blodige angrep i Europa i juli: Det er London 7. juli, folkemordet i Srebrenica 11. juli og terrorangrepet i Norge 22. juli. Europa er et lite kontinent, men alt dette har skjedd i vår tid. Det er bekymringsfullt. Det at denne mannen finner inspirasjon i det som Radovan Karadzic og Ratko Mladic har gjort, og at han ser dem som kristne helter som hadde som et mål å utrydde muslimer og rense Europa for ikke-kristne, det er forferdelig.

Hvordan opplever du hans ekstreme angrep på muslimer, og at han 
erklærer krig mot muslimer?

Kobilica: - Breivik er et produkt av politiske holdninger vi ser flere steder i Europa. Jeg tror ikke vi har så mye å snakke om i Norge i forhold til hans syke ideologi. Men han har meningsfeller i Europa, og han er et produkt av deres retorikk og politikk.

Hvordan skal vi møte hatet som han vil spre mot en religiøs gruppe?

Tronvik: - Vi må stå opp mot det, og gjøre det vi kan for å bekjempe det. Det handler mye om media, om hvordan vi snakker om hverandre i det daglige og om hvordan vi møter hverandre. Dersom vi som er religiøse ledere kan stå fram og vise at vi kan ha kontakt med hverandre, har respekt for hverandre og kan samarbeide, så er det et viktig signal å sende til andre.

Kobilica: - Jeg ser ikke noen annen utvei enn å fortsette å bygge opp under det samholdet vi har vist etter 22. juli. Den gjensidige respekten er viktig. For meg er kanskje aksept viktigere enn alt annet. At vi aksepterer hverandre som forskjellige mennesker. Samhold, respekt og aksept har jeg merket tydeligere etter 22. juli.

Hvordan har Norge endret seg etter angrepet?

Tronvik: - Det er et vanskelig spørsmål, men jeg har gjort meg opp noen tanker om det, nå som vi nærmer oss ettårsdagen for 22. juli. Det som skjedde berørte oss alle. Derfor må vi også stå sammen når vi skal minnes dette for å gå videre. Måten vi markerer ettårsdagen på vil si noe om det som har skjedd i løpet av det året som har gått og gi noen føringer for hvor veien går videre. Jeg håper vi kan ha en flerkulturell og flerreligiøs markering.

For å viske ut skillelinjene?

Tronvik: - Nei, skillelinjer vil det alltid være. Vi tilhører ulike etniske grupper, og har ulik religion og kultur. Men det må ikke hindre oss i å bygge bruer slik at vi sammen kan skape et fargerikt fellesskap. Et fellesskap der vi kan lære av hverandre og forstå hverandre bedre.

Kobilica: - Jeg har et veldig konkret forslag til hvordan vi kan bygge ned spenningene: Vi må være åpne og ærlige med hverandre. Samtidig har vi religiøse ledere en stor oppgave. Vi må være modige nok når vi snakker om andre religioner og prøve å gjøre alt for å identifisere det vi har felles i alle religioner. Vi må bygge ned spenningene dersom vi skal leve sammen i et multietnisk og multikulturelt samfunn. Vår skjebne er å leve sammen, det finnes ingen annen vei.