Universitetslektor Kari fikk fast stilling etter over 20 år som midlertidig ansatt ved UiO

Universiteter og høgskoler er under press for å få ­ned den høye bruken av midlertidig ansatte. Sektoren ­topper statistikkene. Universitetslektor Kari Sletnes var så heldig å få fast stilling etter mer enn 20 år. NTL hjalp henne på veien.

Av Merete Jansen, FriFagbevegelse

– Hadde det ikke vært for NTL og tillitsvalgt Natalia Zubillaga, hadde jeg nok bare akseptert at ledelsen først svarte nei på spørsmålet om fast jobb, sier Kari Sletnes.

Hun har jobbet ved Universitetet i Oslo i snart 25 år nå, først og fremst med å undervise studenter på Examen philosophicum, det gamle «forberedende».

Stillingsandelen har variert kraftig, og hun har i lange perioder også hatt andre jobber utenfor universitetet. Men på et tidspunkt gikk hun inn i et tre år langt, fulltids vikariat. Da det var ett år igjen av dette, forhørte hun seg hos ledelsen: Var det mulig at hun nå hadde krav på en fast stilling?

Hun slo seg for så vidt til ro med avslaget. Men den tillitsvalgte ville gjerne at de sjekket saken litt nærmere, og etter kort tid lå kontrakten på bordet.

Les også: Jo mer du kjøper, desto travlere er arbeidsdagen til Ole

Langt over snittet

NTLs tillitsvalgte i universitetssektoren har vært borti mange slike tilfeller. Universiteter og høgskoler er nemlig i en særstilling når det gjelder bruk av midlertidig arbeidskraft.

Mens snittet ellers i arbeidslivet ligger på under ni prosent, opererer de største universitetene med en andel på godt over 20 prosent, viser 2018-tallene i Database for statistikk om høgre utdanning (DBH).

Da er bare undervisnings- og forskerstillinger inkludert. Regner man i tillegg med stipendiater, postdoktorer, faglige ledere og en del andre grupper, havner man på 34 prosent, viser en utregning Forskerforbundet har gjort.

26. mars var alle landets rektorer på universiteter og høgskoler kalt inn til et møte med ministeren for forskning og høyere utdanning, Iselin Nybø (V). I innkallingen, som er gjengitt hos nettavisen Khrono, gjorde hun det klart at «fast ansettelse skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet (...) jeg ønsker en diskusjon om hvordan vi kan redusere midlertidigheten i sektoren».

– Ikke reell medbestemmelse

NTL har lenge krevd at regjeringen setter i gang tiltak for å få bukt med midlertidigheten. Leder av NTL Ung, Lone Lunemann Jørgensen, ber universiteter og høgskoler om å legge frem konkrete planer. Hun mener at med dagens situasjon er maktfordelingen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ute av balanse.

– Når folk står uten sikkerhet i jobben, blir rettighetene deres i praksis satt ut av spill, fordi man er prisgitt sjefen for å få fornyet kontrakten sin, for eksempel. Vi ser det gang på gang i alle bransjer; hvis du står uten tryggheten en fast ansettelse gir, aksepterer du mer. Medbestemmelsen er ikke lenger reell, påpeker Jørgensen.

Natalia Zubillaga, leder av NTL ved Universitetet i Oslo, setter pris på at statsråden vil rydde opp. Men hun er avventende til om regjeringen griper tak i de reelle årsakene.

– Jeg har så langt ikke sett noen interesse for å øke de økonomiske bevilgningene. Vi ser at lederne kvier seg for å ansette fast så lenge de ikke har økonomisk sikkerhet for prosjektene sine, selv om oppgavene er av varig karakter. Så hvis man fortsetter å legge ekstern finansiering og konkurranse til grunn, griper man ikke tak i de egentlige årsakene til den situasjonen vi har havnet i. Det arbeidsgiver gjør i praksis, er å lempe usikkerheten over på den enkelte ansatte.

Ser på effekten av ny lov

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) er i gang med å evaluere hvilken effekt det har hatt at det kom nye regler for midlertidige ansettelser i forbindelse med overgangen fra tjenestemannsloven til statsansatteloven i 2017. Det er uttrykt en forventning om at bruken har gått ned fordi muligheten til å ansette midlertidig er innskrenket. Men om dette stemmer, vil man først få vite et stykke ut i mai måned. Det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har bestilt undersøkelsen, der også partene i arbeidslivet har bidratt.

Natalia Zubillaga sier at på det lokale planet er det ikke loven i seg selv som har vært utfordringen, men måten den praktiseres på.

– Den nye loven pålegger partene å reforhandle personalreglementene. Lokalt hos oss har vi gått til brudd i disse forhandlingene. Vi mener at der hvor loven gir oss et rom til å oppfylle intensjonene, lager ledelsen unntak i personalreglementet, som sett med våre øyne er i strid med lovens intensjon.

Et varig behov

En gjenganger ved Universitetet i Oslo er, ifølge Zubillaga, at ansatte blir gående i tidsbegrensede prosjekter, selv om de utfører oppgaver som det også er behov for etter at prosjektene er avsluttet. Slik var det også for universitetslektor Sletnes. Kontraktene avløste hverandre. Det var hele tiden behov for noen til å undervise studentene i hennes fag.

– Jeg liker veldig godt å undervise, og det er et privilegium å ha en fast jobb. Det gir meg energi! slår Sletnes fast.

Hun opplever at den faste tilknytningen til arbeidsstedet har gitt henne ro og overskudd. I tillegg er det godt å tenke på at hun kan ha bidratt til at flere har fått faste stillinger, etter at de har spurt hvordan hun gikk frem for å komme i mål.