Trollene som ikke sprakk i sola

Ytre høyre vinner terreng i debatten på internett. To eksperter forklarer hvorfor.

Det er åtte år siden terrorangrepene på Regjeringskvartalet og Utøya som kostet 77 mennesker livet. I gårsdagens avis kunne du lese om Utøya-overlevende Gaute Børstad Skjervø, som mener at mange ikke har tatt til seg alvoret i det som skjedde den skjebnesvangre dagen.

Han fortalte at han ser det som sin aller viktigste politiske oppgave å slå tilbake de kreftene som har vokst seg enda større og sterkere i etterkant av den grufulle dagen.

– Ytre høyre kan vokse på flere måter. Enten ved at flere tyr til vold eller blir ekstreme, eller ved at ideer som tidligere har blitt sett på som ekstreme blir normalisert og brakt inn i den «vanlige» politikken. Mitt inntrykk er at det er det sistnevnte som i hovedsak skjer.

Det sier Eivind Trædal, politiker og forfatter av boka «Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem». Han er opptatt av å skille mellom ekstremister og radikale stemmer på ytre høyre. Han forteller at vi i dag har færre ekstremistiske voldelige miljøer, men at ytre høyre har fått større politisk gjennomslag enn de hadde tidligere.

Les også: Sprayet hakekors på 22. juli-minnesmerke

Tre debattsirkler

Trædal mener at ytre høyre har lykkes i å normalisere ideer vi før ikke anså som verdige en debatt, og forklarer dette ved hjelp av tre sirkler:

– Tanken er at ideer kan deles inn i tre sirkler som ligger utenpå hverandre. Den innerste består av ideer som er selvfølgelige, som at demokrati og menneskerettigheter er bra. Dette er sånt du kan høre i Kongens nyttårstale.

– Utenfor denne sirkelen finner du ideer som kan diskuteres. For eksempel eiendomsskatt eller nynorsk i skolen, sier han.

– Utenfor denne igjen, finner du ideer som ansees som så gale eller farlige at de ikke er verdige debatt. For eksempel ideer om at Erna Solberg er en øgle, at jorda er flat eller at vaksiner gir autisme, forklarer Trædal.

Han mener ytre høyre har lykkes i å dytte sine ideer «innover» i denne modellen, som har ført til at ideer som tidligere ble sett på som gale nå har blitt verdig en diskusjon.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Premiss for god debatt

Et eksempel på dette er ordet «snikislamisering», som nå har blitt et vanlig ord i debatten, og viser hvordan noen ideer blir normalisert. Trædal synes det er viktig at vi er klar over dette.

– Jeg mener det viktigste ikke er hvorvidt folk får delta i debatter, men på hvilke premisser. Jeg har advart mot å la ulver framstå i fåreklær, og renvaske hat som «islamkritikk» eller «innvandringskritikk», sier Trædal.

Han mener at vi som samfunn i større grad har godtatt disse meningene, samtidig som det også er en bevegelse hvor nordmenn blir mer liberale og mer vennlig innstilt til innvandrere.

– Vinner ytre høyre debatten?

– På lang sikt tror jeg de taper. Men på kort sikt mener jeg de vinner langt større gjennomslag enn de fortjener, i hovedsak fordi Erna Solberg trenger Frp for å klamre seg til makten, sier Trædal.

Han mener at ytre høyres hovedtriks er å framstille de svake som de sterke, og de sterke som de svake:

– Flyktninger og minoriteter blir framstilt som en trussel mot majoriteten i et rikt og trygt land. Konspirasjonsteoriene deres bidrar til dette formålet.

Les også: – Det som var ekstremt i 2011, er helt vanlig nå

Tidsånden

Ifølge Alexa Døving, forsker ved Holocaustsenteret og senter for forskning på ekstremisme ved UiO, er kjernen i hat og rasisme alltid den samme. Men fenomenet endrer karakter over tid.

– Det å kategorisere mennesker inn i hierarkier og ta fra dem menneskeverdet, har alltid vært en del av rasismen. Det vi i større grad ser i dag er at tankegodset til etniske identitetsbevegelser ofte har forstillinger om tap av kultur, religion eller en følelse av at majoritetssamfunnet består av svikere.

De siste årene har det vært et økende fokus på ekstreme ytringer i kommentarfelt, sosiale medier samt fremveksten av nettsteder som Resett og HRS. Døving tror ikke nødvendigvis dreiningen har en direkte sammenheng med 22. juli, men at det i større grad følger en internasjonal trend.

– Internett og kommentarfeltene hadde vært der uten 22. juli, men vi har dessverre en veldig hjemlig referanse. De høyreekstreme bevegelsene hadde nok vokst uansett, dette er et fenomen i hele vesten og Europa. Nettsider som Resett og Document henter informasjon fra søstersider i andre land. Skal vi bekjempe høyreekstreme og rasistiske bevegelser må vi ha et bredere oversiktsblikk, sier hun.

Les også: Støre: - 22. juli var høyreekstrem terror ment å ramme Arbeiderpartiet

Mistillit og fellesskap

Døving har forsket på ulike høyreekstreme og innvandringsfiendtlige grupper på internett. Hun beskriver mange av kommentarene på gruppene som reaksjonære, orientert rundt tanken om «tapet av Norge eller Europa».

– Det er politikere, venstresiden, media og innvandrere de mener man ikke kan stole på, sier Døving.

I forskningen har hun funnet det de kaller «konspirasjonssnakk», nærmest koselig facebookprat som skjuler dype innvandringsfiendtlige og konspiratoriske holdninger.

– Det er helt vanlig å se formuleringer som «Jeg savner det gode, gamle Norge», eller «Står den tradisjonelle julefeiringen i skolen i fare?». Mange ganger kommer det oppfordringer til at noe burde gjøres, men interessant nok slutter samtalene ofte når det kommer oppfordringer til vold, sier hun.

Lærdommer fra 22. juli

I likhet med Utøya-overlevende Skjervø mener hun at vi burde ta lærdom av Utøya-terroren.

– Det ble sagt at man skulle ha mer demokrati, mer åpenhet – og aldri mer naivitet. Jeg tror vi må hente fram tanken om «aldri mer naivitet». Å lefle med høyreekstreme krefter er naivt. På nett utvikles det ideologi som legitimerer hat og rasisme, sier hun.

Døving peker på at det er en forskjell mellom mennesker med fremmedfrykt, og ideologer som bidrar med tenkning og begreper som støtter og forverrer holdningene til førstnevnte. Problemet er at disse to gruppene kan havne i dialog.

Samtidig beveger samfunnet i stort, utenfor de mørke rommene på nett, seg i retning av større mangfold og aksept.

– Det har blitt utrolig mye bedre i den etablerte offentligheten. Det er mye bra som skjer i litteraturen, og i popkulturen. Flere stemmer kommer til og blir respektert. Det er hovedsakelig i disse foraene på nett at ordskiftet har blitt verre og råere.

Hun mener også at man i større grad burde gått mer i dybden av Breiviks manifest, for tankegodset hans oppsto ikke i et vakuum.

– 22. juli representer kvintessensen av det verste som kan skje dersom man ikke går imot disse tankeuniversene. De små samtalene som hinter «Det er skremmende mange med hijab på apoteket» virker kanskje ufarlige, men de fyrer opp under tanken om at noe må gjøres. Det bygges opp et mistillitsfellesskap til samfunnet, og det trengs bare én voldelig aktør for å utføre noe grusomt, sier Døving.

Hun peker på at de direkte oppfordringene til vold er ubehagelige for mange høyreekstreme, og viser til at ideologen Fjordman synes Breiviks handlinger var ubehagelige å forholde seg til.

Døving gjentar: Dette er ikke et nytt fenomen:

– Fra midten av 1990-tallet og til langt utpå 200-tallet kom det en hel del «varslerlitteratur» om islam som hintet til borgerkrigslignende tilstander. Mange av disse kom på gode forlag. Et eksempel er Hege Storhaugs avslutning i «Størst av alt er friheten», som minner om motstandsfolkene under andre verdenskrig, sier hun.

– 22. juli minner oss på hvor farlige disse tankene er. Dersom man bidrar til disse samtalene, som veldig sjeldent fører til vold, er man allikevel med på å bidra til å legitimere handlingene for denne ene personen.