Tilbake til røttene

- Her ser du hva jeg måtte hjem til, sier Ingeborg Gillund (31) og peker utover fra terrassen mot gulnende åkrer, store trær og åpent, bølgende hedmarksterreng.

Hennes første minner stammer herfra, fra huset, hagen og landskapet rundt, i Vang utenfor Hamar. Det lille eiketreet hun fikk til fireårsdagen kaster nå lange skygger fra hjørnet av hagen. Foreldrene hennes fikk bygget den brunbeisede eneboligen. I samarbeid med arkitekten formet de det, og de trillet selv pukk til grunnmuren.

Nå har den samme arkitekten, 30 år eldre Hans Holt, tegnet tilbygget for kjøkkenet og utvidet gangen. For å bevare husets sjel, men likevel skape noe nytt.

- Hvis vi skulle ta over, måtte vi gjøre det til vårt eget, sier Øyvind Nordbø, som etter noe skepsis innså at huset oppfylte de fleste av kriteriene de hadde for bosted.

For et drøyt år siden flyttet de inn, sammen med døtrene Marte (3) og Eira (1,5).

Alt måtte ut

De har pusset opp bad og vaskerom, og malt teglsteinspeisen hvit, i tillegg til de arkitekttegnede endringene for kjøkken og gang. Det gamle stuebordet står på terrassen. Maleriet som før hang på hedersplass over pianoet har fått plass på veggen til skuret. Utendørs.

- En av forutsetningene var at alt måtte ut, så skulle vi selv velge hva som skulle inn igjen, sier Øyvind.

Egentlig ønsket han seg et småbruk, gjerne med litt fjell rundt, slik han er vant til fra hjemgården i Trøndelag. Og så var det noe med å være herre i eget hus.

- Jeg var litt skeptisk til å bo i huset til svigerfamilien, der alle vet hvordan det har vært og har meninger om hvordan ting bør gjøres, sier han.

Fikk takst først

For Ingeborg var det viktig at hun ikke skulle få større fordeler enn de to søsknene. Derfor innhentet de takst på forhånd. Huset fikk hun deretter kjøpe uten megler som mellomledd.

Ekteparet er storfornøyd med at de valgte å ta over barndomshjemmet.

- Det føles veldig hjemme for meg, og det er en kjempefin plass. Her kan jeg så mye om lokalmiljøet at jeg vet det blir bra, sier Ingeborg.

Slipper vaktmesterjobb

Far Arne Gillund stikker ofte innom, gjerne for å lese for barnebarna før de legger seg. Han er glad for at stedet ble værende i familien.

- Nå slipper jeg å være vaktmester og passe på huset. Jeg trenger ikke klippe plenen, måke snø eller passe på at takrennene ikke tetter seg, sier han.

Før Ingeborg og Øyvind overtok, snakket de med familien om at de selv måtte finne ut av hvordan de ville ha det.

- Jeg synes jeg er meningsberettiget, og at det er mye de bør vite om huset, for deres egen skyld. Men jeg tror ikke det har vært et stort problem, spør Arne og ser bort på overtakerne.

- Nei, det har gått kjøle bra, svarer Øyvind, og trekker fram tryggheten ved å kjøpe fra familie, at det sjelden dukker opp ting man ikke visste om. Og at det er hyggelig - og bra for ungene - med besteforeldre som kommer på besøk. Nærhet til familie var også et hovedmål med å flytte.

Arne på sin side har bare positivt å si om endringene de unge har gjort på huset. Han lar blikket vandre litt ut over hedmarksbygdene før det faller på takrenna, som kunne hatt hønsenetting øverst for å forhindre at bladene tetter igjen nedløpet.

- Jo, det var det jeg skulle si, kommer han på. (NTB Tema)