Debatt

Tar oppgjør med knugende stillhet

STILLE: Få turde å banke på døren da Kaja Solberg sto med begge beina i et forskrudd helvete. Nå tar hun et oppgjør med stillheten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sent på kvelden 1. juledag tok moren til Kaja Solberg sitt eget liv. Så ble det stille - en knugende og ubehagelig stillhet. Ingen blomster på døren, ingen som slo i bordet og sa «faen, så jævlig du må ha det.» Solberg savnet action, hun savnet at noen tok regien. Hun vet at folk rundt henne brydde seg, men visste ikke hva de skulle si og gjøre.

I dagens kronikk forteller Kaja den sterke historien om hvordan hun opplevde tida etter morens selvmord. Nå stikker hun hull på stillheten.

- Jeg merker hvor utrolig vanskelig det er for alle å snakke om selvmord. Stemningen blir trykkende. Jeg vil rive litt opp i dette. Jeg vil skape rom for andre som kommer i en lignende situasjon, sier Solberg.

Mormor er død

Paradoksalt nok var det kanskje den med dårligst utgangspunkt for å forstå situasjonen som var den enkleste å snakke med for Kaja Solberg: Fire år gamle Ask, som gråter over at mormor er død.

- Ask har ingen hemninger, han hengir seg til hele følelsesregisteret, han lurer og spør. Han påpeker det uendelige - at hun er borte for alltid. «Jeg prøver å rope på henne, men hun svarer ikke», sier han. Ask bekreftet det slik det faktisk var. På den måten tok han kanskje brodden av noe av det vanskelige. Jeg trengte noen som bekreftet følelsene mine, sier Solberg.

På bildet husker Ask med mormor, som nå er død.

Mange tusen berørte

I overkant av 500 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år. Det er over dobbelt så mange som dør i trafikken. For hver person som begår selvmord er det mange personer som blir etterlatt. Mange tusen mennesker er berørt av selvmord hvert år. De siste årene har flere profilerte personer fortalt om nære som har tatt selvmord. Komiker Else Kåss Furuseh har laget egen forestilling, «Kondolerer», om sin bror som begikk selvmord. Nylig ga hun ut boka «Det er de smarte som dør». Journalist Trude Lorentzen ble nominert til Brageprisen i fjor for boka «Mysteriet Mamma».

Historien til Kaja Solberg er dessverre ganske vanlig, forteller professor i suicidologi og leder for nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, Lars Mehlum. Han mener det er to hovedgrunner til at folk blir unnvikende etter selvmord.

- Folk er mer usikre på hva de skal gjøre når noen har tatt selvmord enn hva de er når noen er blitt utsatt for en ulykke. Når vi blir usikre, har vi en tendens til å vike unna. Unnvikelse kan oppfattes som aktiv unngåelse for de pårørende, sier Mehlum.

«Ingen røyk uten ild»

Den andre grunnen er mer alvorlig enn usikkerhet. Mehlum mener det fortsatt finnes myter om at det er familien rundt som har skylda i selvmordet.

- Studier viser at det er annerledes å bli etterlatt etter selvmord enn andre uventede dødsfall. Det er nok mindre av dette enn før, men noen blir fortsatt utsatt for stille fordømmelse. De tenker ingen røyk uten ild: «Det må være noe galt med de der.» «De er dårlige foreldre.» «Hvordan kan han drepe seg selv, hvis det ikke har vært noe galt.»

Mehlum mener ikke bare at det er moralsk galt å tenke slik. Det er også uvitenskapelig.

- Det er ingen grunn til å rette fingeren mot de pårørende. Det er så mye som spiller inn i årsakene til selvmord - det er ting som har skjedd utenfor familien, det er tilfeldigheter og det er gener, sier Mehlum og gjentar at dette budskapet må understrekes - for folk rundt og for de etterlatte som ofte klandrer seg selv.

Bedre å trampe i klaveret

Solbergs hovedbudskap til folk som opplever at noen rundt dem sørger over et selvmord, er «gjør noe!». Hun vil heller at folk tråkker feil, enn at de står musestille.

- Ikke vær redd for å gjøre noe. Det er ikke et hierarki i sorgen. Selv om du «bare» er en nabo eller en i barselgruppen, så kan du si noe, sier Solberg.

Mehlum er enig.

- Det finnes nok også de som ønsker at folk er forsiktige. Da får man heller unnskylde seg og si «hvis jeg sier noe dumt, så er det ikke fordi jeg vil såre deg, det er fordi jeg ikke vet hva jeg skal si, men jeg synes det er bedre at jeg sier noe.»

kristoffer.gaarder.dannevig@dagsavisen.no

Mer fra: Debatt