Sverre Diesen: – Hærmiljøet sliter med å tilpasse seg virkeligheten

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen mener forkjemperne for en sterk landmakt ikke greier å svare på hvordan en større hær skal bedre Norges forsvarsevne.

Innenriks

 

– Hærmiljøets argumentasjon er lite analytisk. De vil ikke forsone seg med at Hærens størrelse ikke lenger er like relevant for de utfordringer vi står overfor.

I en eldre bygning ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller sitter Sverre Diesen og forsker på morgendagens kriger og hvordan de vil arte seg. Den tidligere forsvarssjefen er også svært aktiv i forsvarsdebatten. Han ligger stadig i ordkrig med sine meningsmotstandere i avisspaltene. Hardest skyts retter han mot dem som mener at Norge må ha en stor hær og et sterkere Heimevern.

Les også: Forsvarsekspert: – Det vi holder på med, er meningsløst og galt

– Et eksistensielt spørsmål

Dagsavisen har den siste tida satt søkelyset på Norges forsvarsevne. Forsvarsanalytiker Jacob Børresen, tidligere HV-sjef Tor Rune Raabye og Torbjørn Bongo, leder i Norges Offisersforbund, mener den er blitt kraftig svekket de siste tiårene og at landmakta må være kjernen i det norske forsvaret. For dem er det hevet over tvil at Hæren og Heimevernet må styrkes og at det er helt avgjørende for at Norge skal ha et helhetlig nasjonalt forsvar. De har alle pekt på hvor dramatisk nedbyggingen av Hæren og Heimevernet har vært etter den kalde krigen og mener langtidsplanen for Forsvaret vil svekke forsvarsevnen ytterligere ved at det satses for lite på landmakta. Norge har i dag bare én brigade, og den oppfyller ikke NATOs krav til størrelse og materiell.

– Hele Forsvaret, og særlig hærmiljøet, sliter med å tilpasse seg en virkelighet som er helt annerledes enn hva den har vært historisk. Å bevare den siste gjenværende brigaden er blitt et eksistensielt spørsmål for Hæren, et være eller ikke være, sier Diesen, som gjør det klart at han uttaler seg som tidligere forsvarssjef, ikke som forsker ved FFI.

– Militære organisasjoner skiller seg fra alle andre institusjoner ved at de ikke til daglig blir satt på den prøven de skal bestå. De er notoriske til å forberede seg på forrige krig i stedet for morgendagens. Det kan virke som om mange mener at en krig er en krig er en krig og at et godt forsvar derfor er det samme til alle tider.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Norges forsvarsproblem

Norges landmakt og hvor stor den skal være, er blitt et betent politisk spørsmål. Arbeiderpartiet som har gitt regjeringen flertall i forsvarspolitikken, først gjennom den vedtatte langtidsplanen og deretter landmaktforliket, har varslet omkamp. Partiet mener regjeringen ikke har fulgt opp forliket og vil ha en langt mer offensiv satsing på Hæren. De krever at regjeringen blar opp store summer til stridsvogner, mer stående personell og flere helikoptre i Nord-Norge.

Diesen mener forkjemperne for en sterk landmakt ikke greier å svare på hvordan en større hær skal håndtere en norsk-russisk konflikt i nordområdene. Diesen skisserer de to hovedscenarioene som norsk forsvarsplanlegging er basert på:

• En bilateral norsk-russisk konflikt der russerne bruker begrenset militærmakt for å oppnå et politisk mål.

• En konflikt som utvides til nordområdene etter først å ha brutt ut et annet sted.

I begge scenarioene er Finnmark arenaen hvor konflikten vil utspille seg. Flere stridsvogner vil ikke løse noe som helst, mener Diesen.

– Man kan godt si at stridsvogner er en naturlig del av en mekanisert hær generelt, men spørsmålet er om en mekanisert brigade overhodet er svaret på det spesielle norske forsvarsproblemet, gitt hvordan det ser ut i Nord-Norge, sier han og legger til:

– Skal en brigade være relevant, må den kunne brukes i et tenkt scenario i Finnmark. Men hvis vi står med en mekanisert brigade i Indre Troms, er vi avhengige av å flytte den til Finnmark for å ta opp en strid. Det er 400 kilometer bare til Alta. Brigaden må forflyttes langs én meget sårbar veiakse med tunneler og bruer. Det vil ta flere døgn, selv når ingen prøver å hindre det.

– Med det russerne har av moderne missilvåpen, kan den korridoren stenges uten at de slipper fortøyningene til marinefartøyene i Murmansk-fjorden. Dette vet vi, det er en fysisk realitet.

Les også: Tidligere HV-sjef: – Norges forsvarsevne er så svekket at andre land tar over styringen

Europeisk krig

Gitt at man greier å forflytte brigaden til Finnmark, mener han dessuten at den ikke vil være i stand til å utrette stort.

– Hvor langt kommer man med én brigade når et angrep kan komme hvor som helst innenfor et område på over 40.000 kvadratkilometer? Hærmiljøet ser helt bort fra dette problemets geografiske parametere og argumenterer fullstendig generisk om mekaniserte styrkers prinsipielle fordeler. De ignorerer både forflytningen og hva man faktisk kan utrette ut fra styrkeforhold og andre faktorer om man i det hele tatt kommer fram.

Diesen mener Norge ville vært tjent med å erstatte brigaden med en bataljon basert på vervede soldater og tilpasset oppdraget og forholdene i Nord-Norge.

– Det kan nesten virke som om du mener at antall soldater på bakken er helt irrelevant. Mener du det?

– Ja, nærmest. Ikke fordi kvantitet er fullstendig likegyldig, men fordi misforholdet mellom geografien og det utsatte området vi skal forsvare og styrkene vi har tilgjengelige, uansett er så stort. Selv en fordobling av Hæren – som er økonomisk fullstendig hinsides – ville ikke representere noe annet enn nyanser av utilstrekkelighet i forhold til behovet hvis vi skulle drive tradisjonelt territorialforsvar. Og det er heller ikke nødvendigvis relevant i en moderne konflikt. Kriger dreier seg ikke lenger utelukkende om territoriell ekspansjon.

– Det er vel nok av eksempler på at det er tilfellet også i dag?

– I visse kriger, ja. Men en europeisk krig i dag vil ikke være total og dreie seg om nasjoners og folks eksistens. Det er ingen som tror at russerne vil forsøke å erobre hele Norge sammen med resten av det europeiske kontinentet i atomvåpnenes tidsalder.

Kort varslingstid

Under den kalde krigen regnet man med at en mulig krig eller krisesituasjon ville bli varslet uker i forveien, og at NATO kunne komme oss til unnsetning med fly før en krig brøt ut, mens landstyrker ville ta lengre tid. Da var det logisk for Norge å satse på landstyrker. I dag planlegger man ut fra en varslingstid på timer eller få døgn og at flyforsterkninger først kan komme etter at et angrep er innledet. Gitt at fly på grunn av de enorme avstandene og den korte varslingstiden vil være viktige i åpningsfasen, mener Diesen at det er riktig av Norge å satse mer på fly.

– Spørsmålet er ikke om bakkestyrker generelt er viktige eller ei. Spørsmålet er alltid hvilken kombinasjon av fly, bakkestyrker og andre innsatsfaktorer som gir høyest relativ forsvarsevne for samme sum penger i den situasjon vi befinner oss. Den kombinasjonen endrer seg selvsagt når trusselen endrer seg, sier Diesen.

– Under den kalde krigen sto vi overfor en eksistensiell trussel, en ny storkrig. I dag er det ikke sånn. Vi snakker om konflikter av et langt mindre omfang og med en mye kortere varslingstid. En stor mobiliseringshær som uansett ikke ville blitt stor nok til å forsvare hele Finnmark, er derfor et utilstrekkelig svar på et irrelevant problem.

Han mener Norge må løse «det spesielle problemet i Finnmark» ved å flytte ild over store avstander med våpen og våpenplattformer som har høy hastighet og lang rekkevidde.

– Det er ikke snakk om en trykknapp-krig, vi trenger fortsatt folk på bakken der ute, men ikke mekaniserte avdelinger med stridsvogner.

Målet er å få NATO og spesielt USA raskt på banen.

– Hvis russerne lager en konflikt som de ønsker å gjøre bilateral og holde under NATOs radar, må Norge sørge for at konflikten ikke blir for stor for oss, men for liten for NATO. Greier vi ikke å gjøre en konflikt til et allianseproblem i løpet av kort tid, har vi heller ikke bruk for utholdenhet på bakken, da taper vi uansett.

– En myte 

Forsvarsekspert Jacob Børresen uttalte nylig til Dagsavisen:

– Vi har satset på rådyre kampfly og falt for den amerikanske drømmen om at krig kan føres uten tap av liv.

Tar man med driftskostnader i et 30-årsperspektiv, vil de 52 kampflyene koste over 270 milliarder, ifølge regjeringens beregninger. Børresen mener Norge bør kutte ned på antallet fly som er planlagt kjøpt. Det samme mener SV-leder Audun Lysbakken. Diesen er uenig.

– Det er ikke flykjøpet som gjør at vi må kutte og kappe andre steder. Vi har redusert forsvarsstrukturen i 25 år. Hva har årsaken vært til det i alle disse årene? Den er at forsvarsbudsjettene kontinuerlig har tapt kjøpekraft, fordi kostnadsveksten på militært materiell er vesentlig høyere enn den alminnelige prisstigning for øvrig.

Han mener langtidsplanen er «et gjennombrudd for en mer realistisk forsvarsplanlegging» fordi regjeringen har satt av penger til å dekke kostnadsveksten.

– Det er en myte at Norge satser på spesielt dyre og høyteknologiske våpensystemer. Vi foretar en nøktern modernisering på linje med det alle våre allierte også gjør – og våre potensielle motstandere. Hvis vi gir opp å henge med i den teknologiske utviklingen, må vi heller gå over til et ryggsekk- og geriljaforsvar. Å gå i krig med utstyr som er en generasjon eller mer dårligere enn motstandernes, er det farligste vi kan gjøre. Vi vet hvordan det vil ende.

Til dem som mener det er blitt for stor ubalanse mellom de ulike forsvarsgrenene og at det må satses mer på bakkestyrkene, svarer Diesen dette:

– De bør huske den grunnleggende asymmetrien mellom fly og bakkestyrker. Flere fly skaper ikke behov for flere bakkestyrker. Men flere hæravdelinger øker i seg selv behovet for kampfly, fordi ingen mekanisert hæravdeling kan operere der fienden har luftherredømmet. Hvis man skal finansiere en økning i Hæren på bekostning av kampfly, forutsetter det at man har overkapasitet på fly i utgangspunktet. Det har vi ikke.

Les også: Lysbakken om hærstriden: – Kampflyene er den store elefanten i rommet