En noe utilpass kronprins Haakon måtte i forrige uke stå til rette for pressekorpset om sitt mye omtalte ferieopphold på luksusyachten «Mia Elise» i Middelhavet. FOTO: Cornelius Poppe/NTB scanpix

Slipp Willy fri – avskaff monarkiet

KRONIKK: Det sterke kravet om offentlighet gjør den kongelige linedans tilnærmet umulig.

I den ikoniske scenen mot slutten av blockbusterfilmen «Slipp Willy fri» fra 1993 ser vi spekkhoggeren Willy gjøre et giganthopp over en molo. Han er endelig fri fra et fangenskap ilagt ham til menneskenes forlystelse, der han blir observert, dressert og kritisert om han ikke gjør nøyaktig som forventet av ham. Willy kan etter flukten omsider leve som han vil, langt unna det rampelyset han åpenbart mistrivdes sterkt i.

Hvor farlig det enn er å spekulere i andres følelser, gir den påståtte skandalen rundt kronprinsparets middelhavscruise i sommerferien assosiasjoner til ovennevnte film. En tydelig ubekvem kronprins måtte i forrige uke stå skolerett foran et stort pressekorps med gjentatte spørsmål om den nå så berømte båtturen. Særlig klokere når det gjelder vertskapet om bord ble ingen av oss. At medlemskap i kongehuset til tider er en temmelig ubehagelig rolle, ble derimot mer enn tydelig. Og det er definitivt ikke første gang den vanskelige balansegangen mellom kongelig og folkelig, norsk og internasjonal, opphøyet og jovial, rik og miljøbevisst, blir illustrert. Selv om det denne gangen ble uvanlig tydelig at intervjuobjektet godt kunne tenke seg en molo å hoppe over.

KOMMENTAR: Kronprinsparet trenger hjelp til å komme seg ut av luksusfellen (Irene Halvorsen)

Å heve røsten mot monarkiet i Norge setter snodig nok avsenderen i et slags komikkens skjær. Den slags gjør man ikke på alvor. Ingen av de dominerende partiene vil ta i temaet. Diskusjonen kommer aldri riktig i gang. Mange av oss er republikanere, men velger å forholde oss til det dypt prinsipielle spørsmålet om landets styreform med et pragmatisk skuldertrekk. Monarkiet funker, liksom. Kongen er kul. Vi ser ikke helt for oss en president på Slottsplassen 1. Hvem skulle det i så fall være? Forklaringen på den lunkne innstillingen mange av oss har til egne prinsipper ligger i mange av eller alle disse momentene. Også historien demper vår iver etter å tone flagg. Med tre gode konger på rad for en ung nasjon – menn som har kjent sin rolle, sitt folk og sitt ansvar – falmer prinsippene. Det burde de ikke, av mange grunner.

Selv om det nåværende kongeparet også har hatt sin motbør og med ujevne mellomrom har møtt kritikk i sin gjerning, er det deres barn som for alvor har fått den moderne verden i fleisen. Det stadig sterkere kravet om transparens og offentlighet gjør den kongelige linedans tilnærmet umulig. Per Gynts hjertesukk, «om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres», må oppleves mer treffende for kronprinsparet enn godt kan være. Når de viser miljøengasjement, blir de kritisert, grensende til forhånt, for eget forbruk. Når Kronprinsen reiser til Davos og WEF for å delta i bekjempelse av verdens fattigdom, får han pepper for å være for politisk, og dessuten for å spise kanapeer med verdens finansielle ledere. Om Kronprinsessen velger norsk design, er den for kostbar, om hun låner utenlandsk design i stedet, lar hun seg korrumpere. Om hun, noe mismodig over alle dilemmaene, skulle gått inn på H&M og kjøpt en kjole til 300 kroner, ville hun formodentlig få en samlet norsk motepresse på nakken. Og da hun for noe tid tilbake reiste til India for å bistå barna til et nært vennepar under det hun selv definerte som fritid, var kritikken så besk at den bare kan tolkes dithen at hun rett og slett ikke har noe som heter fritid. Hun og hennes mann er låst i sine roller 24/7, 365 dager i året.

LES OGSÅ: Overbevisende comeback Anne Holt

Og der er vi ved problemets kjerne. Monarkiet er ikke bare en anakronisme som Norge burde avskaffe for landets egen skyld. Det er et gyllent fengsel for en hel familie. Ved at de mottar apanasje er de gisler av oss alle. Vi mener oss berettiget til å vite, mene og ytre så mye om dem, på så mange av livets områder, at jeg knapt kan tenke meg noen andre her til lands som ville funnet seg i det samme. Slik sett blir de grelle eksempler på vår tids intimitetstyranni og stadig svakere grenser rundt det som er vårt og vårt alene. Det er sterkt ubehagelig å bevitne. Å oppleve det må være langt verre. Historien om cruiset i Middelhavet handler derfor om noe mer enn at en familie som lever på fellesskapets penger må stå til rette for hver bevegelse, hvert vennskap og hver krone de blir påspandert. Den handler mest av alt om at en slik regnskapsplikt, en slik begrensning på eget liv, må være valgt.

Om du trer inn i politikken eller blir konserndirektør i Statoil, om du er ordfører i en storby eller aksler andre vesentlige samfunnsoppgaver, må du tåle å bli sett i kortene. Ikke på alle områder, ikke av alle, men så langt det er nødvendig for å garantere for uavhengighet og skikkethet. Dette er noe en vet på forhånd. Dette er noe man velger. Ikke noe man fikk som straff i fødselsgave.

Så da han sto der, Kronprinsen, brydd og ubekvem mens han egentlig ville snakke om friluftslivets gleder, med sin ennå ikke tenåringsdatter i nærheten og alle mikrofonene mot ansiktet, slo det meg med enda større styrke enn før: Dette bør folk få slippe.

Det er på tide å slippe Willy fri.