Minner: En gutt tegner opplevelsene sine.

Slik er asylbarnas egne historier

Forteller om flukten fra hjemlandet.

 

Av Martin Skjæraasen og Trine Andreassen

Redd Barna har møtt 78 barn mellom 5 og 17 år som bor på transittmottak i og rundt Oslo, de fleste fra Syria og Afghanistan. Resultatet er rapporten «Hear it from the children», der barna forteller om flukten fra hjemlandet, hvordan de manglet vann, mat og trygge steder å hvile. Noen forteller at de ble skutt på, mottok drapstrusler, holdt på å drukne eller nesten ble drept. Andre så mennesker bli drept, og noen så små barn bli etterlatt av sine foreldre under reisen. Flere av dem forteller om mishandling fra politiet.

Barna kom til Norge i slutten av 2015, halvparten av dem som enslige, mindreårige asylsøkere.

– I fjor kom det over 10.000 asylbarn til Norge. Dette er barn som forteller om ekstremt vanskelige opplevelser de ble utsatt for på flukten, både fysisk og følelsesmessig, og om hvordan de kjempet for å overleve. Vi savnet deres stemmer i asyldebatten. sier Thale Skybak i Redd Barna.

– Gikk 25 kilometer

Rapporten inneholder flere sterke historier.

– Vi var desperate, frustrerte og redde. Vi visste aldri hvem som bombet eller skjøt, om det var myndighetene eller opprørsstyrkene, sier ett barn.

– Vi flyttet til et lite hus med flere slektninger og ventet på at situasjonen skulle roe seg. Først bodde vi i en tantes hus, men så kom bombingen og skytingen dit. Vi flyttet tilbake til huset vårt, men så ble det verre der, og de ødela naboens hus. Vi bestemte at hvis vi skulle dø, så skulle vi dø sammen, forteller et annet barn.

En gutt forklarer at hans verste følelse var at han måtte forlate landet sitt fordi «livet mitt var i fare, og jeg kunne ikke lenger bo der i fred».

Flere forteller om en dramatisk flukt fra Syria, der de var redde for å drukne eller at flyet skulle styrte.

– Jeg svømte i havet og så folk dø rundt meg, forteller et barn.

Flere forteller at de var ekstremt trøtte og hadde vondt i beina etter å ha gått lange avstander, skriver Redd Barna i rapporten.

– Jeg hadde gått 25 kilometer med ting på ryggen, og jeg var så sliten, det var meg, broren min og kona hans, sier et barn.

– Ga bort maten sin

I rapporten forteller av de enslige, mindreårige forteller at de føler seg veldig ensomme og savner familien, noe de også gjorde under flukten. En gutt sier at han kjente seg alene og forvirret, han hadde ingen ved sin side.

De enslige, mindreårige var spesielt bekymret for å komme alene uten familiene sine til et fremmed land. En gutt som reiste alene, sammen med en familie han kjente fra hjemlandet, forteller at han bar et to år gammelt barn fra en familie han ikke kjente, i tillegg til eiendelene sine:

– Jeg prøvde å hjelpe, men jeg trengte også hjelp, jeg skulle ønske vi var fremme så jeg kunne hvile.

Den samme gutten fortalte at han ga maten sin til yngre barn og at han selv bare hadde epler han kunne spise.

– Skrek på hjelp

Flere av barna reiste over Middelhavet i småbåter fra Tyrkia til Hellas og var redde for å drukne. Mange opplevde at båtmotorene stoppet, så mennesker som druknet, og flere var nær på å forlise, men ble reddet. Barna forteller:

– Jeg hørte mennesker som skrek på hjelp, som holdt på å drukne eller som druknet. Mange ropte på hjelp, men ingen kunne hjelpe dem, fordi da ville de selv drukne.

Flere barn forteller også om å ligge sammenstuet i bagasjerommet i en bil med opptil sju andre personer. At de måtte ligge der i flere timer, så vidt fikk puste, men at de ikke turte å protestere i redsel for hva smuglerne ville gjøre med dem.

Ønsker dato

Redd Barna-rapporten av­­sluttes med flere anbefalinger til regjeringen. Særlig viktig er retten til skolegang, rask familiegjenforening, å la barna bo på samme mottak som vennene og sette i gang aktiviteter som fotball og basket.

– Mange av barna er glade og lettet for å komme til et trygt sted, men ønsker å få en dato på når de får vite om de får bli i Norge eller ikke. I dag preges situasjonen av uforutsigbarhet og bekymringer, sier Thale Skybak.

Hun forteller at asylbarn i gjennomsnitt 30 måneder på mottak, som er ment å være en kortsiktig løsning.

– Barna vi har snakket med, kom høsten 2015, men hadde allerede begynt å føle på ventingen da vi snakket med dem i vår, sier Skybak og legger til:

– Når vi nå har kunnskap om hvordan en spesiell gruppe barn har det i Norge, forplikter dette.

På spørsmål om hvordan regjeringen vil følge opp anbefalingene, svarer statssekretær i Justisdepartementet, Vidar Brein Karlsen, følgende:

– Vi vil gå nøye gjennom og vurdere anbefalingene Redd Barna kommer med. Men vi må få anledning til å lese hele rapporten som lanseres onsdag, før vi kommenterer den nærmere.

Barna forteller:

«Jeg forlot hjemmet mitt på en fæl måte, jeg så masse mennesker som gråt, både foreldrene mine og venner. Jeg var lei meg, og hadde det veldig vondt».

«Jeg ble virkelig redd da jeg så folk drukne».

«Jeg prøvde å hjelpe, men jeg trengte også hjelp. Jeg skulle ønske vi var fremme så jeg kunne hvile».

«Jeg har slektninger i Syria og er bekymret for dem. Jeg tenker på dem hver dag og forventer både gode og dårlige nyheter».

«Min bror ble syk på reisen, han trengte behandling, og jeg lurte på om han ville få det?»