Innenriks

«Slaveskipet» i Hvaler-skjærgården

Midt blant yachter og joller i Sand marina på Hvaler ligger vraket av et gammelt seilskip med en mangefasettert forhistorie.

Bilde 1 av 3

Vi må tilbake til midten av 1800-tallet, nærmere bestemt 1858, over Atlanterhavet og til USA for å finne opprinnelsen til den en gang så stolte fullriggeren.

Skjønt stolt og stolt, det var ikke bare lystig virksomhet som foregikk om bord på «Ottone», som seilskipet først ble døpt.

– Én av tre mistet livet

Etter å ha blitt bygget ved et verft i Massachusetts, i kjølvannet av en kraftig skipsbyggingsboom, ble hun tatt i bruk til trelasttransport på østkysten av Canada. Men det var en helt annen type frakt som ga henne betegnelsen «slaveskip».

– Det er også opplyst at «Ottone» fraktet kinesiske jernbanearbeidere til California med umenneskelige forhold om bord. Så mange som én av tre kinesiske passasjerer døde underveis, forteller marinarkeolog Jørgen Johannessen ved Norsk maritimt museum.

For selv om den opprinnelige slavefarten hadde opphørt på dette tidspunktet, var det fremdeles et stort behov for arbeidskraft på det amerikanske kontinentet. Løsningen ble såkalte kulier, asiatiske arbeidere som ble tilbudt svært begrensede rettigheter.

– De fikk lave lønninger, og mange ble nok lurt om bord. Til en viss grad kan de betegnes som slaver, selv om dette skipet altså ikke ble brukt i direkte slavetransport, utdyper Johannessen.

MARINARKEOLOG: Jørgen Johannessen ved Norsk maritimt museum. FOTO: Beate Kjørslevik/Norsk maritimt museum

Drømmen om Amerika

Men det var ikke bare kinesiske jernbanebyggere på tvilsomme kontrakter som fikk kjenne på de knallharde kårene en seilas på denne tida innebar.

Noen år etter «kulifarten» ble nemlig skipet, som i mellomtiden trolig hadde fått navnet «Nautilus», solgt til Horten Skibsaktieforening. Baltazar Lange ble ny skipsfører, og nok en omdøping sto for tur.

Under navnet «Christiania» ble fullriggeren i 1866 en del av den store emigrasjonsbølgen fra Norge til Canada og USA. I juni dette året fraktet kaptein Lange og hans mannskap på 18 hele 319 norske og svenske emigranter fra Norges hovedstad til Quebec.

Tre måneder senere nådde hun målet, men et barn og en eldre kvinne måtte bøte med livet på overfarten.

Ifølge passasjerlistene, var mange av emigrantene om bord opprinnelig fra bygder i indre deler av Østlandet. Hele familier forlot gamlelandet, og mange av passasjerene var mindreårige.

– Dette var etter alt å dømme hennes eneste reise med emigranter, men til gjengjeld er hun det eneste av de mange emigrantskipene som det er noe igjen av, kommenterer Jørgen Johannessen.

Les også: På havets bunn

Vrak-eldorado

Det er nemlig noe spesielt med Hvaler-skjærgården, som har gjort at vraket av skipet fremdeles kan beskues – 160 år etter det ble bygget.

– Langs hele norskekysten har det ligget mange gamle skipsvrak som har blitt borte gjennom årenes løp, mens på Hvaler ligger flere igjen. Dette skyldes blant annet Hvaler-deltaet, med innblanding av ferskvann fra Glomma, som har ført til at vrakene ikke brytes ned i samme tempo, forklarer Johannessen.

Han anslår at det den dag i dag totalt ligger rundt ti vrak av større skip fra en tapt tid rundt Hvaler-øyene, noe som også har gjort området til et yndet mål for eventyrlystne sportsdykkere.

– De fleste ligger helt eller delvis under vann. «Christiania» er nok det som har den mest interessante historien, med tanke på tilknytningen til «kulifarten» og emigrasjonsbølgen til Amerika på 1800-tallet, mener marinarkeologen.

Norsk maritimt museum tok i 2010 initiativ til å skilte vrakene med informativ tekst, slik at skipenes historie skal bli enklere tilgjengelig for allmennheten.

– Mange av vrakene er nok godt kjent for lokalbefolkningen, men blir kanskje sett på mer som skrot og skrammel enn kulturminner. Historiene er nok ikke like velkjent som det faktum at de ligger der, sier Johannessen.

PLASTISK NABOSKAP: Bare forskipet stikker opp av vannet, der det ligger i utkanten av småbåthavna på Sand.

Isfast i Russland

Når det gjelder fullriggeren «Christiania» var det ikke turen fram og tilbake over Atlanterhavet som ble hennes bane. Etter å ha blitt omgjort til en bark, et seilskip med noe enklere rigg enn en fullrigger, fortsatte hun i kystfart langs norskekysten.

Blant annet er det dokumentert at «Christiania» seilte så langt nordøst man kan komme her til lands, for å losse salt i Varangerfjorden, før mannskapet ledet henne videre til Russland og Arkhangelsk for å hente plank som skulle fraktes til England – en seilas som tok nesten ti måneder.

– Hun ble liggende lenge og vel utenfor Arkhangelsk, innefrosset i iskanten. Mye tyder på at skroget ble skadet i forbindelse med denne episoden, opplyser Johannessen.

Det da 40 år gamle skipet så ut til å ha gjort nytten sin som langtransportør, og enden på visa kan nok oppfattes som noe av et antiklimaks, med tanke på alt skipet hadde vært gjennom av både lyssky og utfordrende virksomhet.

I 1898 ble hun solgt til Fredrikstad. Der ble hun strippet for seil, tauverk og master og omgjort til en lekter, noe hun tjenestegjorde som til etter 2. verdenskrig.

Les også: Fant 300 år gamle muskettkuler

På lånt tid

Da var det definitivt slutt, og skipet ble lagt opp ved Sand på Spjærøy. Og der har det blitt liggende, til tross for forsøk på å bli kvitt vraket.

– Det skal ha blitt forsøkt satt fyr på i sin tid, antakeligvis fordi noen ønsket å bli kvitt vraket. Men det var åpenbart et mislykket forsøk, sier Johannessen.

Mye tider på at det også får fortsette denne tilværelsen – omgitt av plastjoller, yachter og cabincruisere – i uoverskuelig framtid.

– Selv om dette er et fredet kulturminne, kan det i prinsippet fjernes. Det kreves riktignok gode grunner til dette, som for eksempel veiutbygging, og jeg kjenner ikke til at det foreligger planer som tilsier at vraket må bort, og vi har også fått tillatelse fra båthavna til å sette opp informasjonsskiltet for ikke mange år siden.

– På ett eller annet tidspunkt kommer det jo til å ramle fra hverandre, men fram til da er det ønskelig fra vår side å la vraket ligge som det er, slutter Johannessen.

Mer fra Dagsavisen