- Skummelt å være et forbilde

- Jeg fikk spiseforstyrrelser som 11-åring, og løp og løp til jeg ikke klarte mer, forteller Kristine Økern (22) når Dagsavisen møter henne hjemme på Vøyenenga.

I dag anser hun seg som frisk. Hun trener seks ganger i uka og spiser sunt. Et stort engasjement for trening og kosthold preger henne likevel: Ved siden av ernæringsstudier i Oslo jobber bærumsjenta på treningssenteret Elixia, og vedlikeholder en blogg der 4.000-5.000 lesere følger både treningen og kostholdet hennes gjennom oppskrifter, øvelser og bilder.

Beskyldes for sykelighet

I kommentarfeltene på bloggen får hun høre alt fra lovprising av de stramme overarmene til kjeft og beskyldninger om sykelighet. Og Økern skjønner at bloggen kan virke ekstrem.

- Jeg forstår at folk kan tenke at det er sykelig. Jeg finner mye glede i trening og kosthold, og det er blitt en stor del av livet mitt. Samtidig handler bloggen bare om den delen, jeg har valgt ikke å være så personlig. En del skjønner ikke det, sier hun, og peker på at et av hennes hovedbudskap på bloggen er å oppfordre folk til å bli «den beste versjonen av seg selv» - ikke mest mulig lik henne.

- Jeg trener seks ganger i uka. Så kan jeg lese bloggene til de som har 12 økter og tenke «shit, er jeg så dårlig til å trene?», men jeg har skjønt at jeg ikke kan sammenligne meg med andre, sier hun.

Sterk er som det nye tynn

De såkalte rosabloggerne har lenge vært et kjent fenomen på nett - unge jenter som blogger om mote, sminke, fest og trender. En ny gruppe er imidlertid på vei: Treningsbloggerne. Unge kvinner som ikke bare preker slanking, men bygging - muskelbygging. På nett florerer det av treningstips og -dagbøker, samt mer eller mindre kvalifiserte kostholdsråd.

- «Strong is the new skinny» og «reasons to be fit» er nye slagord på nett. Og bloggernes rolle kan være både positiv og negativ, sier førstelektor Runi Børresen ved Høgskolen i Buskerud, som blant annet forsker på spiseforstyrrelser og forebygging.

Hun mener det er positivt å promotere trening på en sunn og forsvarlig måte, i stedet for et rent fokus på tynne kropper.

- Det å bruke og stelle godt med kroppen sin er positivt. Samtidig kan det gå over i besettelse, at man bytter ut én ting med en annen. Det handler også om hvordan ting blir forstått. De som blogger har ingen mulighet til å være sikre på hva leseren oppfatter. Man må være bevisst at man treffer ulike grupper, sier Børresen.

- Prøver å være bevisst

Kristine Økern, som studerer ernæring, vedgår at det kan være problematisk med blogger med sterkt fokus på trente kropper og riktig mat, og sier hun forsøker å tenke gjennom hvordan personer som har et usunt forhold til mat og trening kan oppfatte bloggen hennes, særlig sett i lys av sin egen historie med anoreksi.

- Noen ganger syns jeg det er veldig skummelt å være et forbilde. Jeg ønsker ikke at noen skal gjennomgå en spiseforstyrrelse. Jeg prøver å være forsiktig med ord og bilder. Men noen ganger glipper det, og da er det heldigvis folk som sier fra på bloggen, sier hun.

Selv om bloggerne bærer et ansvar for hva de publiserer, viser Økern til at mediebildet er mer komplekst.

- Ting tolkes forskjellig. De som er syke kan finne inspirasjon overalt. Jeg blir irritert på aviser og blader som slår opp stadig nye dietter. Jeg har vært en av dem som sluker sånt rått, sier hun.

Teller ikke kalorier

Som alvorlig syk med anoreksi i tenårene pådro Økern seg varige kroniske skader, blant annet kronisk beinhinnebetennelse. Da hun begynte å trene for å bygge opp kroppen etter sykdommen som 16-åring, angivelig frisk, tok det ikke lang tid før tilbakefallet kom.

- Hodet hang ikke helt med. Jeg la på meg 25 kilo og ble normalvektig i løpet av de første tre månedene etter at jeg begynte å spise igjen. Da fikk jeg panikk og kjørte på med hardtrening og minimalt med mat, forteller hun.

Det var først etter en ny «smell» som 16-åring at Økern forsto at hun måtte jobbe seg ut av spiseforstyrrelsene. Hun trente og trente, sultet og sultet, uten resultater. En kostholdsveileder hun tok kontakt med doblet matinntaket hennes - og halverte treningsmengden.

Må ha nok mat

- Jeg merket forskjellen med en gang da jeg begynte å spise. Plutselig orket jeg å gå i trapper igjen, sier hun.

Fortsatt har hun noen rammer for hva hun vil skrive om på bloggen, med sykdommen i bakhodet.

- Det er jo blitt en trend å stille i fitness. Det er veldig ekstremt. Og veldig detaljerte beskrivelser av dietter syns jeg blir feil, derfor har jeg i bloggen valgt å fokusere på at man må ha nok mat for å trene, sier hun.

- En stund hadde jeg lyst til å stille i bodyfitness selv, men det å telle kalorier og følge en streng diett vil være å tråkke over en grense for meg.

Ansvar på treningsentere

Lørdag skrev Dagsavisen at stadig flere ungdommer strømmer til treningssentrene for å komme i form. Økern, som selv jobber i Elixia-resepsjonen, mener det er viktig at sentrene er oppmerksomme på utfordringene knyttet til spiseforstyrrelser.

- I ettertid vet jeg jo at alle på Elixia så at jeg var syk. Da jeg kom til hektene sa de at de hadde snakket om meg. Da lurte jeg på hvorfor de ikke hadde snakket til meg. Samtidig kan man jo spørre seg hvor langt ansvaret strekker seg. Det er vanskelig, sier hun.

Bloggeren støtter oppfordringen fra treningsveileder Yngvar Andersen, som i gårsdagens avis uttalte at foreldre bør kreve ekstra oppfølging av ungdom på treningssentrene.

- Sentrene tilbyr veiledning. Men jeg syns egentlig det burde være litt videre oppfølging. Og en viss grad av oppfølging bør nesten være påtvunget, for mange av de som trenger det mest vil nok ikke ha det, mener Kristine Økern.