Rettskaffen arbeidsplass for hederlige folk

Det var nok ment som et uttrykk for solidaritet da avisa «Arbeidet» i Bergen skrev dette ved 50-årsjubileet til Christiania Seildugsfabrik i 1906. Men kvinnene på Seilduken ville ha seg frabedt å bli kalt horer. De offentliggjorde en protest hvor det blant annet het: «Vi gjør Krav paa at blive omtalt som en hæderlig Stand, der ernærer sig ved retskaffent Arbeide, vi harmes over, at man omtaler oss, som vi var de mest fornedrende af Menneskeheden, verre end Dyr.»

Men at kvinnelønningene var lave, kunne Anna Nilsen bevitne i Arbeiderbladet i 1952. Da hun som 16-åring begynte i 1913, fikk hun 6 kroner og 40 øre i uka, mens hennes mannlige kollega hadde blitt funnet verdig hele 13 kroner og 20 øre da han begynte elleve år tidligere.

Kvinnene var i flertall ved Seilduken, og de betjente maskinene. De mannlige arbeiderne tok etter sigende de tyngste jobbene. Men de fleste menn var håndverkere, formenn eller funksjonærer. Det fantes også enkelte kvinnelige funksjonærer.

Selv om maskinene gjorde noe av jobben, var det mye manuelt arbeid. For eksempel håndhekling av fiskegarn: «30-40 håndheklere sto i hver sin bås og greide ut linet. De fikk træler på henda så harde at de måtte spikke dem med kniv», fortalte en av arbeiderne. Dessuten skulle råvarene hamp, jute, lin og bomull slynges, greies, hekles, kjemmes og strekkes før fibrene kunne la seg spinne til tråd.

Felles for arbeidet var at det var tungt og prega av larm fra maskinene, dårlig belysning og støv fra råvarene. En arbeider som pleide å gå til Seilduken med mat til faren sin i barndommen, huska lufta som så stinn av jutefnugg at han så faren gjennom ei tåke.

Da Anna Nilsen begynte, var arbeidstida 12 timer lang, fra klokka seks om morgenen til seks om kvelden, med en halvtimes frokostpause og en times middagspause. Hun mintes at døra på do bare var halv, sånn at man kunne se både huet og føttene på den som satt der. Og taket var så lavt at ingen ønska å sitte der lenge. Men det var også meninga. En skulle ikke kaste bort tida med å sitte på do.

En av Annas kolleger hadde med seg sin seks år gamle sønn på jobb, fordi hun ikke hadde noen til å passe ham og ikke hadde råd til å betale for ham på «krybba». Han måtte sitte i en sekkehaug ved sida av mora hele dagen. Når han ble trøtt, la han seg ned og sov litt, og hvis noen av sjefene kom, gjemte mora ham under noe garn.

Ferie var luksus. Før Annas begynte, hadde de som hadde vært ansatt i fem år, to dager ferie. Arbeideren Arthur Thoresen var den aller første som fikk ferie - privat av formannen: «Det var en lørdag - altså en halv arbeidsdag - i 1908. Fredag kveld dro vi opp til Øyungen for å pelle bær, og neste morgen sto vi tidlig opp - vi måtte jo nyte fridagen - og sola skein, og vi så ut over Maridalen, og alt var så nydelig. Klokka fem på seks hørte vi blåsa fra fabrikken. - Hører du blåsa! sa vi til hverandre, kona og jeg. - Du må skynde deg, ellers kommer du for seint! sa kona. Sånn spøkte vi og lo, for vi kunne jo blåse i blåsa! Det var storslagent! Jeg glemmer det aldri.»

Et annet år fikk han fri en mandag. Og det var enda bedre for da hadde han fri fra lørdag ettermiddag og helt til tirsdag. I 1952 hadde de tre ukers ferie. Men lenge før de fikk det, tok arbeiderne ei uke ekstra på egen bekostning - for å synliggjøre at de trengte tre uker.

Så lenge seilskutene var rådende i skipsfarten skodde Christiania Seilduksfabrikk seg bra på å produsere seil til Norges marine, fisker- og handelsflåte. Toppen for antall ansatte nådde bedriften i 1908: 920 ansatte. Men ettersom dampskipene gjorde sitt inntog, gikk det dårligere for fabrikken. Seilduken overlevde likevel flere kriser, men i 1960 ble det fusjon med Joh. Petersen Linvarefabrikk under navnet Fortex, og produksjonen ved Akerselva opphørte. En del småbedrifter leide lokalene inntil Kunsthøgskolen i Oslo rykka inn fra 2003.

beate@muriscriptura.no