Organisasjonsgraden stuper

Av Stian Fyen og Tor Sandberg

At organisasjonsgraden i Norge faller har vært en tendens over lengre tid. En ny forskningsartikkel skrevet av forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning (ISF), publisert i siste nummer av tidsskriftet «Søkelys på arbeidslivet», viser at:

• I aldersgruppen 35–44 år går organisasjonsgraden mest ned.
• Siden 1995 har organisasjonsgraden totalt sett gått ned fra 57 til 52 prosent.
• Organiseringen i offentlig sektor holder seg høy, og har kun falt med ett prosentpoeng, fra 80 til 79 prosent.
• Det er primært i privat sektor at organiseringsgraden har falt siden 1990-tallet, fra 44 til 37 prosent.

LES OGSÅ: Ferie ga fagforeningsløft

Innvandring og ungdom

Forskerne har sett på utviklingen de siste 18 årene. Deres utgangspunkt er forklaringer som ofte trekkes fram, når fallende organisering skal forklares, som at ungdom er dårlige til å organisere seg, og den enorme økningen i arbeidsinnvandring siden EØS- og Schengen-samarbeidet ble utvidet tidlig på 2000-tallet.

Arbeidsinnvandrere er alt i alt dårligere til å melde seg inn i fagforeninger enn ikke-innvandrere. Men i den ferske artikkelen slår forskerne i hjel mytene om at det er ungdom og innvandrere som har skylden for nedgangen i organisasjonsgraden.

– Når det gjelder unge er det heller motsatt. Det vi finner er en ganske stabil, om enn lav, organisasjonsgrad, sier forsker ved Fafo, Kristine Nergaard.

Hun legger til:

– Det samme kan vi si gjelder arbeidsinnvandrere. Innvandrere har klart lavere organisasjonsgrad enn ikke-innvandrere, men selv uten økt arbeidsinnvandring ville organisasjonsgraden innen bygg og industri gått ned.

Hun mener at man må holde to tanker i hodet samtidig når man snakker om ungdom, innvandring og organisasjonsgrad.

– Ungdom er sjeldnere organisert enn eldre, og innvandrere er sjeldnere organisert enn ikke-innvandrere. Men det er ikke sånn at særlig de to gruppene drar ned organisasjonsgraden. Ungdom i dag er omtrent like dårlig organisert som for 20 år siden. Riktignok er det flere innvandrere med kort botid her nå enn tidligere, men kontrollerer vi for botid, er det ikke slik at de er mindre tilbøyelige til organisering i dag enn tidligere, sier Nergaard.

I artikkelen er det helt andre ting det pekes på for å forklare hvorfor færre organiserer seg i dag enn på 1990-tallet.

– Det er mange grunner til at organisasjonsgraden går ned. To av grunnene er endringer i bedriftsstørrelse, og strukturelle endringer i betydning av at det blir færre industrijobber og flere servicejobber, sier Nergaard.

Forbundssekretær Clas Delp i det største LO-forbundet i privat sektor, Fellesforbundet, bruker de samme forklaringene når han skal peke på grunner til at organisasjonsgraden går ned.

LES OGSÅ: Gerd Kristiansen anklager Kampe for tøv

Tallene er klare

– Bransjer som tradisjonelt har store enheter og bedrifter gjør det lettere for oss i fagbevegelsen å bygge en god organisasjon. Næringer med små eller oppdelte virksomheter, eller som outsourcer arbeidskraft, gir større utfordringer for vårt oppdrag. Så endringer i bedriftsstrukturen gjør vårt arbeid veldig mye mer utfordrende, sier han.

Samtidig er organiseringsgraden i offentlig sektor bemerkelsesverdig stabil. Særlig i profesjonsyrker som krever høyere utdanning, som læreryrker og helseyrker, velger de aller fleste å organisere seg, gjerne allerede som studenter.

• I 1995 var 44 prosent av arbeidstakere i privat sektor fagorganiserte. I 2013 var tallet 37 prosent.
• Mest ned går vareproduksjon hvor 57 prosent var organisert i 1995 mot 48 prosent i 2013.
• Innen tjenesteytring var 36 prosent organiserte i 1995 og 33 prosent i 2013.
• I kommunal sektor har organiseringsgraden holdt seg på 78 prosent, mens den i statlig sektor kun har falt fra 85 til 84 prosent.

Fellesforbundet er bekymret for utviklingen samlet sett. Hvis nedgangen fortsetter, frykter man der at fagbevegelsen til slutt kan bli sittende igjen med for få medlemmer til å kunne representere enkelte områder eller sektorer, noe som vil kunne rokke fundamentalt ved den norske modellen.

A- og B-lag

– Det vi kaller den norske modellen er arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden som to bein, og staten som en tredje part. Det er klart, skulle et av beina bli for svakt, vil det rokke ved grunnlaget for dette samarbeidet, sier forbundssekretær Clas Delp.

Han har ikke noe eksakt svar på hvor lav oppslutningen om fagforeningene kan bli før det vil rokke ved den norske modellen.

– Men vi er langt unna det nå, understreker han.

Kristine Nergaard i Fafo tror ikke Fellesforbundet behøver å bekymre seg for de store arbeidsplassene med tradisjon for fagorganisering. Hun frykter heller en helt annen konsekvens, at man i arbeidslivet kan få A- og B-lag, der store, velorganiserte arbeidsplasser og offentlig sektor har tariffavtaler med de godene som følger ved det, mens andre mer fragmenterte bransjer ikke vil kunne tilby de samme rettighetene.

– Du kan få mange arbeidsplasser i servicesektoren, der det eneste du har av rettigheter er det som finnes i loven, og der for eksempel ansattes medbestemmelsesrett og mulighet for å bli hørt av arbeidsgiver, blir mye dårligere. Mye av medbestemmelsesretten finnes jo i tariffavtalene. Det er en større bekymring enn at vi ser en viss nedgang i den samlede organisasjonsgraden. Det at man ikke klarer å løfte de som har dårligst betingelser, kan bli en utfordring for en modell man ofte liker å si er basert på likhet og utjevning, sier Nergaard.

Innvandrerne organiseres

Ifølge LOs kunnskapsdatabase arbeidslivet.no var det 135.000 østeuropeere sysselsatt i Norge i 2013. En fjerdedel av disse var her på korttidsopphold. I tillegg er det andre store grupper av arbeidsinnvandrere, som svensker i service- eller helsesektoren.

Tallene fra artikkelen i «Søkelys på arbeidslivet» viser at det er store variasjoner i organiseringsgrad. Mens innvandrere fra Øst-Europa organiserer seg sjeldnest, er innvandrere fra andre ikke-vestlige land langt flinkere, til og med flinkere enn innvandrere fra andre vestlige land.

Samtidig viser tallene en annen, klar tendens. Jo lenger innvandrerne blir i Norge, jo bedre organisert er de.

De som kun har korte opphold i Norge på under et år har en organiseringsgrad på rundt fem prosent. Blant arbeidstakere med under to års botid, er kun ti prosent organisert. Mens i gruppen med ti års botid eller mer, er organisasjonsgraden drøye 50 prosent, eller om lag den samme som blant arbeidstakere uten innvandringsbakgrunn.

Tid er avgjørende

– Vi ser at når de har vært her lenge nok, særlig hvis de kommer inn i en bedrift med fagforening og tariffavtale, er forskjellene mye mindre. En del av forskjellene mellom innvandrere og ikke-innvandrere har å gjøre med hvor du havner hvis du er ny i Norge. Vi vet at for eksempel i renholdsbransjen og deler av servicenæringen, har mange innvandrerbakgrunn. Unge svensker jobber for eksempel ofte i serviceyrker. Det er bransjer som i norsk forstand er lavt organisert. Og vi vet at mange polske arbeidere ikke havner i de store, norske bedriftene, men i selskaper som tilbyr sine tjenester til disse selskapene i form av å være underleverandører eller bemanningsselskaper. Er man i slike selskaper er det ikke overraskende at man er dårlig organisert, forteller Nergaard.

Kan synke videre

Selv om organisasjonsgraden særlig i offentlig sektor har sunket jevnt og trutt siden midten av 90-tallet, er andelen av den norske arbeidsstokken som er organisert fortsatt høyere enn i mange andre land. Nergaard tror at andelen som er med i fagforeninger, kan fortsette å synke framover.

– Jeg pleier å si at det er større sannsynlighet for at den går ned enn opp. Det avhenger av hvor mye organisasjonene kan gjøre. De har viet mye oppmerksomhet til verving og rekruttering, sier Nergaard.

Hun tror at det blir en vanskeligere oppgave for fagforeningene å verve flere medlemmer i tida framover.

– En del strukturelle endringer i arbeidsmarkedet gjør at organisasjonene må legge mye ressurser, kanskje mer enn i dag, i å verve nye medlemmer. Særlig bør de få til en sterkere tilstedeværelse i de delene av arbeidslivet der de står dårlig i dag. Man kan ikke bare si at fagforeningene og tillitsvalgte på arbeidsplassene gjør en dårligere jobb i dag enn tidligere. Antakelig gjør de ikke det. Organisasjonsgraden går ikke nødvendigvis ned fordi de er dårlige der de er til stede, men fordi det er flere steder de ikke er, sier Nergaard.

Samtidig er det slik at organisasjonsgraden i Norge sank raskere på begynnelsen av 2000-tallet enn det den har gjort de siste 7–8 åra. Nergaard har ikke noe godt svar på hva det kan skyldes.