Innenriks

O‘julestri!

Hvis du syns du har mye å stå i med rett før jula setter inn, kan det kanskje være en trøst at julestria var enda striere i gamle dager.

 

av Beate Muri

Juleforberedelsene ble tatt enda mer alvorlig og starta om mulig enda tidligere i gamle Kristiania. I hvert fall i de velståendes hjem. Ifølge Trygve B. Steens bok «Det var en annen tid» ble julas ankomst annonsert med en durabelig hovedrengjøring som var som «et uhyggelig uvær før solen atter kom fram. Det var vinduspuss og ovnspuss og lampepuss og puss av sølv, kobber og messing. Det begynte ikke å lysne før skinnende, hvite, ofte stivede gardiner ble hengt opp, og en umiskjennelig duft i huset fortalte at der ble bakt i kjøkkenet.»

 

En husmor med respekt for seg selv nøyde seg ikke med én eller sju kakesorter, det måtte tolv til, skulle det duge: «Det var julestemning i alle kjøkkener hvor smultgryten sto boblende i sitt ovnshull og gule stabler av kaker vokste på kjøkkenbenken». I tillegg skulle all mat lages fra bunnen av og de fleste gavene, julepynten og ølet skulle være selvlaget. Og ikke minst måtte man gjøre julehandelen manuelt.

 

Søndag før jul valfarta folk til byen for å se juleutstillingene i forretningsvinduene. Utstillingene utvikla seg etter hvert til reine tablåer hvor «all verdens herlighet var at skue, og det var meget vanskelig å komme til for å få et litet glimt». Ifølge Steen var Freia sjokoladefabrikk først ute med et «mekanisk» utstillingsvindu: «Jeg husker godt Veslefrikk med fela. Han spilte på fela mens lensmannen og de andre hoppet og danset mellom marsipangriser og sjokolade­figurer. Og folk holdt på å trykke inn ruten for å få se.»

 

Else Boye forteller i en gammel utgave av Byminner om julehandelen i 1900. Husmoren måtte først til de «trivelige kjøttbasarene» i Kirkeristen for å skaffe ribba til julaften. Så måtte hun ta turen bort til Nytorvet, som i førjulsdagene var «det rene eldorado» og bugnet av kjøtt- og andre matvarer. Her ble oksesteika til første juledag, høna til en lettere romjulsmiddag og et stykke ekte geitost og litt rakørret innkjøpt. Men juletorsken gjensto, den kunne ikke kjøpes før selve julaften: «Sprell levende måtte den være, så det var sikrest å ta seg en tur ned på Fiskebryggen til den spesielle fiskemadame.»

 

Familiens juletre ble plukka ut på Stortorget av husfaren personlig: «Første betingelse satt av husets barn, var at juletreet gikk til taket, uansett om takhøyden var over tre meter. For et så stort tre måtte han nok opp i en krones penge, som var i dyreste laget, men det er nå jul bare en gang om året.»

 

I handelsvognene på torget fikk far også unnagjort gavene som sto øverst på barnas ønskeliste: ski og kjelke. Kan hende fant han også noe i husflidens vogn der det var et rikt utvalg av trevarer. Heldigvis slapp far å bære alle varene hjem. Det gjorde bybudet for ham.

 

Tryggve B. Steen forteller i Byminner om jula i Homansbyen: «Visergutter, som ved oppslag fikk ordre om‚ at gaa kjøkkentrappen‘, kom med matvarer, flesk, kjøtt, pølser, frukt, nøtter og alt som godt var.» Hver jul sendte kjøpmannen også med «en flaske fiin portvin med rød sløyfe om halsen og et kort med juleønsker og takk for det gamle år. Og velkommen i det nye.» Det samme ønska bakeren med en diger julekake med sløyfe.

 

Å kjøpe drikkevarene var et annet juleritual betrodd mannfolka. Steen forteller om sin bestefars årlige tur til vinhandler P. A. Larsen på hjørnet Rådhusgata/Skippergata: «ingen vanlig ung diskenspringer fikk ekspedere ham. Førstebetjenten måtte til, for her var det ikke snakk om ‚noget på Flasker‘. Her var det vin-kultur, individualitet, tradisjon også, og familien hadde renommé som serverer av gode, fine og ekte saker. Det ble en lang og gemyttlig diskusjon om vinmerker, og mannen bak disken tok seg god tid. Han likte å bli tatt med på råd, han kjente den gamle herre, ja, han kom i julestemning han også! Slike kunder var det en fryd å ekspedere.»

 

Men det var ikke bare «slike kunder» i butikken, der sto også folk av «ringere stand»: «De holdt trofast‚ spleisen‘ gjemt i de svarte nevene, men måtte vente på å bli ekspedert til bestefar nøyaktig hadde gått gjennem listen enda en gang og fått ubetinget løfte om at forsendelsen skulle bli sendt adressen om tre eller fire dager. Først da gikk halv- og helflasker ‚akkevitt‘ i raskt tempo over disken til Anton med beinet, Luse-Fredrik eller til gamle Petter Rundtomkring.»

 

Da julekvelden endelig opprant, forteller Else Boye at ikke bare huset, men også barna var skinnende reine etter en omfattende julereingjøring. Og så endelig, etter en langdryg middag, tedrikking og smaking på de tolv sortene, kom julas høydepunkt:

«Dørene ble slått opp og der sto juletreet i all sin strålende glans. Denne plutselige åpenbaring hadde alltid den samme deilige sjokkvirkning. Barna måtte ikke se treet på forhånd - en liten titt i nøkkelhullet hadde de nok stjålet seg til - men pyntingen foregikk bak strengt lukkede dører, ingen måtte se noe før lysene var tent selve julaften.»

beate@muriscriptura.no

Mer fra Dagsavisen