– Undervurdert å le på banen!

Amy Elisabeth Raaholt har 19 NM-titler og 10 kongepokaler, men først nå som veteran synes hun for første gang i livet at det faktisk er gøy å spille tennis.

Hvem: Amy Elisabeth Raaholt (52)

Hva: Tennisspiller.

Hvorfor: Vant sølv under veteran-VM i tennis i Portugal tidligere i august.

Gratulerer med sølv! Hva føler du nå?

– Jeg er så sliten, helt utslitt både i kroppen og mentalt. Jeg har spilt åtte kamper på sju dager, og jeg er jo ikke 22 lenger. Den lengste varte i nesten fire timer, i 30 graders varme. Så det er en lettelse, egentlig. Helt siden jeg meldte meg på i mars, så har jeg hatt tennis i hue. Jeg er perfeksjonist, alt skal være 100 prosent. Og så er jeg naturligvis stolt, og glad. Jeg merker det nå, jeg har fått blomster fra naboer og venninner.

Hvordan er det å spille tennis i godt voksen alder kontra unge år?

– Den største forskjellen er at nå er det faktisk gøy å spille. I unge år var det bare slit og mye jobb. Jeg hadde så stort press på meg.

Sist du deltok i veteran-VM var for ti år siden, hvor du også tok sølv. Hadde du trua på at du skulle gjøre det like sterkt i år?

– Nei, egentlig ikke, for jeg hadde ikke spilt så mange turneringer, men jeg visste at jeg var godt forberedt. Jeg var også mentalt forberedt på at jeg like gjerne kunne ryke ut i første kamp. Jeg fikk litt hofteproblemer under turneringen, men sånn er det jo, alle idrettsutøvere har vondt et eller annet sted – no pain, no glory!

Hvordan var det å spille finale mot Teresa Catlin, som tross alt står på rankingliste og som spiller mye mer enn deg?

– Det er deilig å være underdog. Jeg har ikke press fra noen andre enn meg selv. Men jeg var nervøs likevel. Våkna mange ganger om natta og kjente på nervene, ja. Og så var det litt kult – jeg tror både Sverige og Finland ønsket at jeg skulle vinne. Og det var mange land som ikke ante at Norge skulle være med. Og så gikk det rykter om at jeg hadde vært like god som Steffi Graf, ha-ha, men det gjorde bare at jeg la litt ekstra press på meg selv, og ikke minst at jeg fikk respekt hos motspillerne.

Skal du delta til neste år?

– Nei, ikke om jeg må bestemme meg i dag, jeg må se an. Men for første gang i livet er det faktisk gøy å spille tennis. Og når man kjenner glede, spiller man bedre. Nå er det gøy og jeg kan le, det er undervurdert å le på banen! Jeg ser ikke bare meg selv, men også motstanderen. Tennis er kult, og det ser jeg nå. Jeg ser alt det fine i tennis-idretten.

Vi husker deg godt fra dine yngre år, hvor du var rangert som nummer 167 i verden, og eneste norske som hadde vært med i en Grand Slam-turnering. Hva husker du best fra den tida, ditt største øyeblikk?

– Mange ting, men ikke ett øyeblikk. Selvfølgelig var det stort å stå der på center courten i Melbourne mot Steffi Graf i 1988, men det har vært mange andre ting som betyr mer enn å spille mot henne. Kanskje den første kongepokalen, da pappa var treneren min, at han fikk oppleve den. Tre uker etter døde han i en bilulykke.

Hva gjør du ellers, i tillegg til å vinne sølvmedaljer i VM?

– Jeg har jobbet med tennis i mange år og sa opp trenerjobben min i Stabekk Tennisklubb før sommeren, men nå har jeg lyst til å prøve noe annet. Dessuten har jeg mann og to voksne barn som jeg liker å være sammen med. Vi har forresten 25 års bryllupsdag, og det er mye større enn VM!

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– I unge år leste jeg «Best når det gjelder» av Willy Reilo, og den hjalp meg veldig. Ellers liker jeg koselige bøker. Nå har jeg nettopp lest «Søsterklokkene», og den var veldig fin.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å se at familien har det bra, at barna er friske og raske og at de får en bra utdanning.

Hvem er din barndomshelt?

– Kanskje Pippi som kunne bære en hest, da var jeg så imponert.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da tar jeg en fest med venner, men det er sjelden. Det blir kanskje å ta et glass vin med mannen min.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er litt for mye A4, det sier sønnen også. Han kan ta seg en joggetur klokka ni om kvelden, og jeg sier: «Skal du trene NÅ?» Det gjør man jo tidligere på dagen. Dessuten kunne jeg ønske at jeg var litt mer avslappet, er litt for mye perfeksjonist.

Er det noe du angrer på?

– At jeg aldri fikk sagt «ha det» til min far, er jeg lei meg for. Det er jo ikke noe jeg kan angre på, men jeg skulle så gjerne klemt ham en siste gang.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Med min mann, helt klart! Han har betydd så mye, han er helt unik.