Takket aldri ja til livstid i Greenpeace

Hvem: Truls Gulowsen (44)

Hva: Leder for Greenpeace i Norge

Aktuell: Begynte som eneste ansatt på det norske Greenpeace-kontoret i 1999. Når han nå gir seg har miljøorganisasjonen nesten 20 ansatte i Norge.

Du. Jeg er litt skuffet over deg ...

– Å?

Jo, for det var jo jeg som ansatte deg, ikke sant ...

– Gøy å høre, så vidt jeg kan huske mener både Kalle Hesstvedt, Tore Brænd og du at dere skal ha æren for å ha funnet meg.

Tore fant deg – men poenget er at nå slutter du. Etter bare 19 år. Var ikke jobben god nok for deg?

– Det har vært en super kombinasjon av jobb og hobby, men da jeg takket ja til å prøve Greenpeace sommeren 1999 var det for ett års engasjement, ikke livstid.

Ja, jeg husker det. Men seriøst. Jeg var drittlei og utslitt etter bare tre år i Greenpeace. Hvordan har du holdt ut så lenge?

– Godt spørsmål. For det første har jeg hele tiden samarbeidet med resten av den norske miljøbevegelsen, det gir både styrke og motivasjon. Etter hvert fikk vi stadig større respekt i organisasjonen for den norske måten å gjøre ting på, og da ble det ennå morsommere. De siste årene har det blitt stadig større satsinger, med klimasøksmål på toppen av kaka, og tilsvarende vanskelig å se for seg å gjøre noe annet. Men nå er det god driv, og det er sannsynligvis bra å gi seg på topp.

Ja, for da du tok over lå Greenpeace nede med brukket rygg etter hvalsaken, hatet og latterliggjort i Norge. Er det din største bedrift at du har løftet Greenpeace Norge ut av den sumpen?

– Jeg er veldig stolt av at Greenpeace nå er en troverdig og respektert miljøorganisasjon i Norge, men mitt fokus har hele tiden vært å vinne miljøseire, ikke bygge organisasjon for organisasjonens skyld. Derfor kjenner jeg meg mest stolt av klimasøksmålet (Greenpeace og Natur og Ungdom gikk til sak mot staten, og tapte, fordi de mente oljelisensene Regjeringen delte ut i Barentshavet var ulovlige, journ.anm) og at stadig flere nå innser at vi ikke kan lete etter mer olje om vi skal ta klimaet på alvor, at Lofoten fortsatt er oljefri, samarbeidet med kirke og fagbevegelse om nye klimajobber, miljøkrav i Oljefondet og at vi fikk stoppet overfisket i Barentshavet.

Vi har noen faste spørsmål også, men først: Hva skal du gjøre nå?

– Jeg jobber i Greenpeace ut året, og etter det har jeg ingen andre planer enn å gå på ski, passe barn og hund, være en god kjæreste og orientere meg om mulighetene i verden utenfor Greenpeace. Så lenge jeg er leder i Greenpeace synes jeg det er mest ryddig å fokusere på det.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Gaia – verdens miljøatlas», som jeg leste og skrev prosjektoppgave om i 8. klasse.

Hva gjør deg lykkelig?

– Mange ting ... Å vinne. Oppleve natur med dem jeg er glad i. Middag med venner jeg ser for sjelden. Men jeg er jo så gammel nå at man kanskje også bør spørre hva som gjør meg rørt? I det siste har det vært å lese om studieoptimismen i Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei» og de mange hyggelige kommentarene på Facebook om at jeg nå gir meg i Greenpeace.

Hvem var din barndomshelt?

– Fridtjof Nansen tror jeg. Hadde alltid lyst til å gå over Grønland og være en viktig forsker. Og bestefar.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er så dårlig til å rydde. Nå sitter jeg og kikker ut over stua. Og at jeg har litt for lett for å prate før jeg tenker.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Blir liggende i sofaen, stikker på tur eller fester kanskje – litt avhengig av situasjon, sånn sett er jeg ganske kjedelig.

Er det noe du angrer på?

– I livet? Masse, men det kan jo ikke gjøres om, bare gjøres bedre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg tar alltid trappa.