Synger arbeidersanger høyt

De siste ukene har Dagsavisen skrevet flere saker om forholdene til nigerianske flyktninger i Norge, blant annet om mødre som skilles fra sine barn ved at barnevernet tar over omsorg, mens kvinnene nektes opphold av UNE. Hva er det som provoserer deg mest i disse sakene?

- Jeg oppfatter dette som urettferdig behandling av folk som er i en meget sårbar situasjon og som mangler ­ressurser til å gjøre noe med det.

Hvordan er tilliten til barnevernet blant minoritetsfamiliene du har kontakt med?

- Veldig lav. Folk har ikke inntrykk av at barnevernet klarer å ta inn over seg at de av og til gjør feil. De syns barnevernet mangler evne til selvrefleksjon. Etter at jeg begynte å jobbe med denne typen saker, og har fått innsikt i sakspapirer, så ser jeg også flere eksempler på alvorlige feil i saksbehandlinger enn hva jeg trodde fantes før.

Hva slags løsning ønsker du deg?

- En drømmeløsning er selvsagt at vi hjelper disse mødrene til å kunne gjøre noe med sine liv. Det vil si å gi dem oppholdstillatelse i Norge, integrere dem ordentlig og la dem være mødre til sine barn, uavhengig av omsorgsstatus. Hvis ikke må vi ha mye bedre kontakt med hjemlandene deres og få på plass en langt mer rettferdig returløsning. Jeg ser ofte at myndighetene ikke kan dokumentere at de har hatt kontakt med kvinnenes familier og redegjort ordentlig for hvilke andre omsorgsmuligheter som fins. Det er ikke umulig å få tak i folk, men de gjør det ikke. Slik jeg ser det er derfor flere av disse sakene avgjort på sviktende og utilstrekkelig grunnlag.

Hvilken bok har 
betydd mest for deg?

- Bill Clintons biografi, «My life». Jeg syns Clintons reise fra det fattige sør og fram til Det hvite hus er utrolig inspirerende. Slike fortellinger gir håp til oss som er fra gettoen.

Hva gjør deg lykkelig?

- Det er mye. Livet i seg selv er herlig. Ikke en dag går forbi uten at det finnes en gledelig stund. Livet gjør meg lykkelig.

Hvem var din barndomshelt?

- Det var mange. Filmhelter som ordnet opp i urett. Og bestefaren min. Han anmeldte en nabo fordi han slo en hund på 1950-tallet hjemme i Afrika. Det var helt utenkelig å anmelde noen «bare» fordi de slo en hund på den tida. Det var da jeg innså hvor viktig det er å kjempe mot urettferdighet, uansett.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- At jeg ikke klarer å si nei til folk når de ringer og at jeg derfor sier ja til mer enn det jeg har kapasitet til.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Da synger jeg kamp- og arbeider­sanger som «Seiren følger våre faner» og sånn. Høyt!

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog mot?

- Jeg kan gå i de fleste tog som er enten mot urettferdighet eller for fred.

Er det noe du angrer på?

- Det er selvsagt alltid noe man angrer på, det er en del av livet.

Hvem ville du helst 
stått fast i heisen med?

- Akkurat nå vil jeg helst stå fast med justisministeren, barne- og likestillingsministeren og statsministeren for å fortelle hvor mye det haster med å gjøre noe med rettsvernet til sårbare mennesker, samt den kulturelle kompetansen i barnevernet. Norge er et godt land. Derfor må vi også rette opp i de områdene som ikke fungerer slik de bør fungere.

oda.faremo.lindholm@dagsavisen.no