Nicholas Wilkinson.

SVs Jan Fredrik Karlsen

Nicholas Wilkinson er en av de nye unge på Stortinget. Og så er han britisk statsborger. Og norsk, selvfølgelig.

Navn i nyhetene

Hvem: Nicholas Wilkinson (29)

Hva: Tidligere leder for Sosialistisk Ungdom (SU)

Aktuell: Nyvalgt stortingsrepresentant for SV i Akershus.
 

Når man heter Nicholas Wilkinson, hva slags bakgrunn har man da, egentlig?

– Pappa er engelsk. Fra Yorkshire. Jeg har faktisk dobbelt statsborgerskap, det er noen av oss som har greid å snike oss til det.

Det var noen* som sa du er norsk politikks svar på Jan Fredrik Karlsen?

– Haha, hva skal det bety?

Nei, du veit ... du har entusiasmen litt utapå kroppen?

– Det er veldig morsomt. Jeg har ikke hørt akkurat det før. Men jeg har alltid tenkt at livet er for kort til å kjede seg. Jeg blir lett engasjert.

Du har sagt at Kristin Halvorsen er ditt største forbilde. Men SV har forandra seg mye siden hennes tid?

– Alt forandrer seg. Men hun bygde opp velferdsstaten, i stedet for bare å forsvare den mot angrep fra Høyre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hva er annerledes nå?

– Vi som driver med politikk gjør det jo fordi vi er opptatt av saker. Sånne analyser, det får jeg heller komme med når jeg blir eldre.

Æsj, jeg vil ha deg til å analysere!

– Jeg tør ikke. Er for fersk i gamet.

OK, en mild start, da: Hvorfor gikk det så bra med SV i valgkampen?

– Jeg tror det er flere ting. Men alle kandidatene var drilla, i all hemmelighet, på forhånd: Når vi snakka om en sak skulle vi ha en konkret løsning på den saken. Vi var beinhardt drilla.

Hvorfor gikk det så dårlig med Ap, da?

– Haha. Jeg er kanskje ung, men ikke så ung. Lar meg ikke lure ut på den.

Har du hatt jobb utenfor politikken?

– Ja. Før jeg ble stortingskandidat var jeg rådgiver i Forandringsfabrikken. Jobbet med å bruke barn og unges kunnskap til å forandre.

Det låter litt broiler?

– Det kan godt hende. Men jeg har hatt mange jobber. Jeg har sortert på Posten, jobbet natt på Deli De Luca. Og så startet jeg på Tusenfryd.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Egalias Døtre av Gerd Brantenberg. Jeg var kanskje ti-elleve år da jeg leste den først. Den vekket meg til feminisme, og hvor langt unna vi er likestilling.

Jøss, den er det ikke mange menn som svarer.

– Er det mange damer? Særlig menn bør lese den.

Hva gjør deg lykkelig?

– Skikkelig god mat. Og så er jeg glad i å være sammen med kjæresten, Sebastian.

Hva misliker du ved deg selv?

– Jeg er veldig avhengig av hvordan jeg dømmes. Blir kjempemotivert hvis jeg får ros, og fryktelig lei meg hvis jeg får kritikk.

Oj, det høres ut som en dårlig egenskap for en politiker.

– Det er verst når jeg skuffer mine egne. Vi har hatt hundrevis av folk på stand i valgkampen, og nå skal jeg representere dem. Hvis jeg skuffer dem, så gjør det vondt. Kjempevondt. Men jeg skal bli bedre på å takle det.

Er det noe du angrer på?

– Jeg hadde et utspill hvor jeg sa at det viktigste var å øke pensjonene. Men så sa jeg at hvis man gjorde det, så kunne man også kutte honnørbilletten på bussen. Ingen hørte det med å øke pensjonene, det ble helt fryktelig. Forslaget var jævlig dårlig. Jeg angra som en hund. Husker du det?

Ja, når du sier det.

– Typisk! Den saken husker folk. Det angrer jeg masse på. Når man har ungdommelig overmot, så tror man at man kan planlegge hele samfunnet på nytt. Fytti katta, det var ikke noe bra.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Sylvi Listhaug. Jeg ville prøve å snakke med henne om hvordan man snakker om folk.
 

* «Noen» er forresten meg, journalisten. Jeg bare turte ikke å si det rett til ansiktet hans.