Skal pendle Oslo-Drammen

Eks-statsråd Manuela Ramin-Osmundsen får sentral jobb i nye Drammen.

 

Hvem: Manuela Ramin-Osmundsen (55)

Hva/hvorfor: Tidligere barne- og likestillingsminister. Går i fra stillingen som HR-sjef i Miljødirektoratet til direktør for arbeid og inkludering i Nye Drammen kommune. Starter i februar.

Gratulerer med ny jobb som direktør for arbeid og inkludering i Drammen. Hvorfor valgte du å søke på denne jobben?

– Det var en kandidat som hadde trukket seg, og rekrutteringsfirmaet søkte etter en ny, og jeg ble kontaktet. Da jeg fikk stillingen presentert, traff den en nerve hos meg som var umulig å stå imot. Det er en veldig spennende jobb av ulike grunner. Det er en kombinasjon av å skape en ny by, å jobbe i et team og være nyskapende, og nedslagsfeltet arbeid og inkludering som motiverer.

Hva er ditt forhold til Drammen?

– Jeg skal ikke bare ha et forhold til Drammen, men til nye Drammen – Drammen, Svelvik og Nedre Eiker. Jeg har kjørt til Svelvik som en del av prosessen med å bli kjent. Det er en liten perle. Drammen kjenner jeg som samfunnsborger. I forbindelse med jobb har jeg tidligere besøkt Fjell skole, blant annet.

Hva er de største utfordringene i Drammen når det gjelder arbeid og inkludering, slik du ser det?

– Jeg kan ikke begynne med noen erklæring, men jeg kan starte med en ambisjon som også står i de politiske dokumentene: det er at mandatet handler om å skape vekst og å se etter muligheter, blant annet i form av arbeidsplasser og å søke å redusere eksklusjon og utenforskap. Det er et tydelig definert mandat.

Hvordan synes du Drammen kommune har lykkes med integreringen?

– Jeg har jobbet med HR og omstilling de siste årene, så jeg kan ikke si jeg har kjennskap til dette nå i nyere tid, men som vanlig samfunnsborger ser jeg at Drammen har vokst som by, og at den er blitt en attraktiv kulturell og dynamisk by – en smeltedigel med en fantastisk utvikling.

Flytter du til Drammen nå eller blir det pendling fra Oslo?

– Jeg har planer om å ta tog eller elbil.

Hvordan har den politiske kontroversen rundt utnevnelsen av Ida Hjort-Kraby til barneombud som førte til at du måtte gå av som barne- og likestillingsminister i 2008 preget livet ditt?

– Det har preget livet mitt i den forstand at jeg har valgt en ny yrkesretning. Jeg har fått masse erfaring fra den prosessen. Tror man på seg selv og sine ressurser og jobber systematisk med det, er det absolutt mulig å finne sin plass i ulike systemer og organisasjoner hvor man kan bidra med det man har. Det har vært en fantastisk læring.

Mange har vært positive til ansettelsen av deg, men gruppeleder i Drammen Frp, Ulf Erik Knudsen, sier han er skeptisk til at du ansettes i denne stillingen, og stiller blant annet spørsmål ved din erfaring fra kommunal sektor, som han mener er svært forskjellig fra statlig sektor.

– Jeg har ikke lest hans innspill, men jeg har fått utrolig bred og god mottakelse. Jeg vet at Elisabeth Enger har vært opptatt av å sette sammen et mangfoldig team med bred erfaring, og jeg og Elisabeth er de to med bred erfaring fra statlig sektor. Jeg har bred erfaring med å jobbe med omstilling i store organisasjoner, i samhandling med mennesker, og det tror jeg Enger og rekrutteringsfirmaet har hatt i tankene.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Bøkene av André Brink. Særlig de jeg leste da jeg var 13-14, «Roumors of Rain» og «Dry White Season». Bøkene ble skrevet under apartheid, og traff meg sterkt som ung, svart jente som vokste opp i Paris.

Hva gjør deg lykkelig?

– Veldig mange ting. Å være sammen med gode venner. Å gå tur i ren luft. Å være alene. Å være med min familie. Å utføre et godt arbeid.

Hvem var din barndomshelt?

– Min mor. Og de andre kvinnene i slekta som jobbet veldig mye med å bedre de sosiale forholdene for mange.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Ikke noe spesielt. Det er mer sånn at jeg jobber med det jeg kan forbedre.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det må være å danse hele natta på fest.

Er det noe du angrer på?

– Det er sikkert det, men min innstilling er mest å lære, justere og erfare, og å ikke henge fast.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det må være en stor heis, slik at de blir plass til både meg og de ni andre i Elisabeth Engers ledergruppe.