Råd fra en anticoach

– Min påstand er at du trenger ikke mer suksess, sier Andreas Gravdal.

Navn i nyhetene

 

Hvem: Andreas Gravdal (37)

Hva: Kunstner og illustratør fra Bergen, som også skriver poesi. Han er en selvlært fyr som i nærmere 20 år har formidlet sine ideer og tanker om livet gjennom foredrag, bøker og kunst. Alt gjort i avslappet stil, med en særegen måte å mikse ord og bilder.

Hvorfor: I 2018 startet han Anticoach.no – der har han samlet alt av foredrag, bøker, samtaler og podcast.

Du er en anticoach. Er anticoach det motsatte av en coach?

– I hvert fall i opposisjon til alltid å måtte jage høyere, bedre, lengre. Min påstand er at du trenger ikke mer suksess. Du trenger substans, mening, retning og ikke minst: følelsen av å være god nok uten å alltid være best.

Er ønsker om suksess og hårete mål noe som kommer i veien for et godt liv?

– Suksess er fint. Og mål er flott. Men ingen av delene er noen indikator på om man har det bra.

På hjemmesiden din står det at du gjerne hjelper slitne strebere og flinkiser, hva trenger flinkisene mest hjelp til?

– Å senke skuldrene og løfte blikket.

Hva er det beste rådet du kan gi til folk som mener de gjør det som forventes snarere enn det de har lyst til?

– Slutt. Ingenting skjer uten at vi gjør oss selv tilgjengelige for noe kan skje. De tankene eller ideene man har må man selv sørge for å sette ut i livet. Kanskje bryter det med forventninger som familie, venner eller arbeidsgiver har, men den prisen må man være forberedt på å betale.

Hvordan ble du en anticoach?

– Etter å ha holdt noen hundre foredrag, skrevet to bøker og hatt veldig mange samtaler, dukket den litt uformelle betegnelsen anticoach opp. Den følte jeg beskrev godt hva jeg står for og formidler. Ukentlig gir jeg også ut en Anticoach podcast.

Du er selvlært, hva er din viktigste erfaring i livet?

– At veldig mye i livet handler om å våge.

Du skriver at å bli best var lett. Å bli god nok var strever han med ennå – det må du forklare.

– Paradokset er at man kan score best i test på område etter område i livet, men likevel gå rundt med en følelse av at man ikke er god nok. Prestasjoner er målbart, mens følelsen av å være god nok er en personlig beslutning.

Er du lykkelig?

– Ja, det vil jeg tørre å påstå.

Hva gjør deg lykkelig?

– Egentlig mye forskjellig. Familien min. Å få jobbe med noe som engasjerer meg. Og små ting som for eksempel å følge min sønn til bybanen om morgenen. De ti minuttene med bare vi to gjør meg lykkelig.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Tar meg en ny tattis.

Plages du med dårlig samvittighet?

– Nei, det vil jeg ikke si. Men har jeg dårlig samvittighet for noe prøver jeg å få ordnet opp i det med den det gjelder.

Føler du noen gang skam?

– Ja, av og til. Heldigvis får jeg kanskje si.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Bøkenes bok.

Du mener bibelen?

– Ja. Bøkenes bok var kanskje litt kryptisk?

Tja, litt kanskje? Er du troende?

– Ja, jeg vil si at jeg er en troende.

Hvem var din barndomshelt?

– Min far. Jeg tror jeg har arvet litt av hans evne til å snakke med alle mulige folk. Og hans praktiske sans.

Er det noe du kunne gått i demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg skal ikke påstå at jeg er noen aktivist. Men spørsmål knyttet til rase, ulikheter og menneskers verdi vekker et engasjement i meg.

Hvem kunne du tenkt deg å stå fast i heisen med?

– Johnny Cash. Jeg ble introdusert for Johnny Cash da jeg var liten hos min morfar. Etter hvert som jeg ble eldre ble han en del av min egen bunke med plater. Det er noe med kombinasjonen av det folkelige og nære i tekstene samtidig som du føler at her kommer det kuleste godstoget i god fart.