Prøver å si «her er vi!»

Arne H. Krumsvik (52), rektor for Høyskolen Kristiania.

Skal du kjøpe Deichmann? Hvorfor?

– Ja, vi har rukket opp hånda og sagt at vi er klare for å bruke det på en fornuftig måte. Å ivareta tradisjonene og gjøre det til et kunnskapshus i byen vår.

Jeg visste ikke at Høyskolen Kristiania var så svære!

– Vi har holdt på i 105 år. Og de siste åra har vi vokst ganske fort. Vi kjøpte Westerdahls for et par år sida. Norges dansehøyskole er på vei inn nå. Og så holder vi på å snakke med Musikkteaterhøgskolen, som også sannsynligvis blir en del av oss. Vi har blitt en ganske stor skole, med rundt 10.000 studenter. Vi har tenkt å doble det i løpet av noen år, så vi rundt 2030 blir landets største private universitet.

Så hva er planen? Dans i leksikonavdelingen og teater i barneboklageret?

– Jeg hadde med lederne i danseavdelingen på visning faktisk. De var veldig ivrige, men jeg er ikke sikker på hva slags litteratur de trivdes best med.

Er det ikke et veldig gammelt og upraktisk bygg? Bare fyringsutgiftene må bli milliarder av kroner!

– Jeg tror det går an å modernisere så det kan brukes på en fornuftig måte. Detaljene må vi jo utvikle. Men formålet det bygget har hatt i mange år, og vårt formål, det er jo veldig kompatibelt, sånn som vi oppfatter det.

Det er et veldig offentlig bygg, da.

– Jo, det kan du si. Men et universitetsbygg er jo åpent mot verden. Så det vil jo ikke bli lukka, tvert imot.

Men Deichman fant ut at det var for gammeldags, og flytta ut. Du er ikke redd for at dere kommer til å innse at det er for upraktisk? Om noen år?

– Bygget er jo ikke stort nok til å romme all vår aktivitet. Men vi tenker at dette er et godt alternativ som vårt nye hovedkvarter og universitetsbibliotek. Vi er i dag på åtte adresser. Hvis vi kan komme ned i tre, så er vi godt fornøyd.

Når du er på visning i et sånt bygg, er det litt det samme som privat? Du har vondt i magan, har med svigerfar som bare skal riste på huet og sånt?

– Vi har nok med oss litt flere eksperter i teamet enn når man ser på en privat leilighet. Vanligvis tar man jo med noen som har greie på ting, men her så tar man med folk som har ordentlig greie på ting.

Men ikkeno skjeggkre?

– Ikke som vi klarte å observere.

Er dette en power move? Høyskolen prøver å si «her er vi», liksom?

– Ja, vi har kanskje vært for lenge under radaren. Nå er vi blitt så store at vi synes på radaren, og da er det kanskje greit å synes ordentlig.

Rett på baksida av inngangspartiet er det en steinhelle som har form som et hjerte. Veldig fin å stå på og kline! Veit du om den?

– Nei, den kjenner jeg ikke til, dessverre.

Jaja, den burde i hvert fall trekke opp prisen noe fryktelig. Uansett, vi har noen faste spørsmål også. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Den siste tida er det Tante Ulrikkes vei. Jeg bor på det som heter hus-Stovner, i forfatterens terminologi. Og har én gutt som kan kebabnorsk og én som ikke kan det, avhengig av hvilken skole de har gått på. Dermed er de litt ulikt kulturelt utrusta for å leve i denne byen her.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det hjelper veldig å kjøre en tur med motorsykkelen til Kjeller og fly en tur med småfly. Hvis jeg i tillegg setter på «Born to be wild» på anlegget, så er jeg glad for at jeg har ører, så ikke smilet går helt rundt.

Oj sann, det høres ut som verdens aller verste 40-årskrise.

– Haha. 40-årskrisa mi var at jeg kjøpte Harley og tok doktorgrad. Så nå er jeg godt inne i femtiårskrisa.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg så opp til Trygve Hegnar på ungdomsskolen. Jeg synes han var veldig kul. Helt til jeg kom for nær helten. Det vil jeg på generelt grunnlag fraråde.

Hva skjedde?

– Han omtalte meg i en lederartikkel, og skrev noe forferdelig unøyaktig og flåsete som gjorde at jeg mista all respekt for mannen.